Et NMH for dagens musikkliv

• Les også programkoordinator for master i utøvende musikk, NLA Høgskolen, Ole Fredrik Nordbyes innlegg i Khrono 25. juni: En mulig løsning for morgendagens musikere.

Hvordan ser forholdet mellom dagens musikkutdanning og musikkliv ut? I kunstnermeldingen fra 2013 ble det telt et anslag på rundt 5.000 utøvende musikere i Norge, som arbeidet aktivt med musikk og hadde høyere musikkutdanning*. Ca. 1.000 av disse personene hadde fast stilling som musiker. Det vil si at ca. 4.000 arbeidende musikere med høyere musikkutdanning var frilansere eller selvstendig næringsdrivende, enten på fulltid eller i kombinasjon med annet arbeid.

Hvert år sendes i overkant av 50 unge mennesker ut fra NMH med en ferdig bachelorutdanning innen utøvende musikk. I tillegg utdannes det utøvende musikere fra flere andre studiesteder i landet - hvert år rundt 250 bachelorkandidater nasjonalt. Hvis et arbeidsliv er ca. 40 arbeidsår langt, vil dette gi et tenkt, teoretisk tall på rundt 10.000 (250 eksamenskandidater x 40 kull) utdannede, potensielt arbeidsaktive musikere i Norge til enhver tid. Noen reiser ut, men noen kommer også til fra andre land. Noen av de som studerer musikkpedagogikk vil jobbe som utøvere – men så vil også noen eller mange av de som studerer utøvende musikk uten pedagogikk, gå inn i undervisning. Det er sannsynlig å tenke seg at det er flest aktive blant den yngre aldersgruppen og at en andel faller fra og skaffer seg en sikrere jobb senere i livet.

Hvis det er ca. 10.000 utdannede musikere til enhver tid, mens kunstnerundersøkelsen viser ca. 5.000 aktivt arbeidende, kan det tyde på at det i gjennomsnitt er kun ca. 50 % av de utdannede utøverne som vil arbeide med det de er utdannet til – utøvende praksis – og ca. 50 % vil arbeide med noe annet.

Bare ca. 10 % av disse 10.000 utdannede utøverne vil få fast stilling som musiker, i de i underkant av 1.000 stillingene som finnes. Stillingene er først og fremst orkester- og korps-jobber, og i tillegg finnes noen stillinger i operakor, som distriktsmusiker, som akkompagnatør/repetitør, m.m. Altså er disse stort sett innen det klassiske feltet.

Røyseng/Stavrum/Vinge foreslår i sin nye bok Musikerne, bransjen og samfunnet, å bruke tre begreper for å dele inn hvordan norske musikere arbeider; som fast ansatt, bidragsyter og prosjektmaker. Flertallet av alle landets aktive, utdannede musikere vil arbeide med egen musikervirksomhet, i en kombinasjon av prosjektmaker- og bidragsyter-situasjoner. Det tilsier at hele denne største gruppen bør rustes med utdanning rettet mot et prosjektmaker-arbeidsliv, mot individuelt formede musikerskap.

Hvis vi tenker oss et kull på 50 studenter som utdannes fra utøvende studier ved NMH i et tenkt år, ser det da slik ut: 5 av dem vil få fast jobb som musiker, 20 av dem vil drive eget musikerskap enten på heltid eller deltid. Resten, 25 stykker, vil bevege seg til andre jobber innen kulturlivet og innen andre felt.

De 20 som kommer til å drive eget musikerskap, vil spre seg bredt over mange ulike musikalske arbeider i feltet. De som kommer fra klassisk/kunstmusikalsk tradisjon, vil jobbe som orkestervikar, i samtidsmusikkensembler, tidligmusikkensembler, egen drift av grupper innen samtidsmusikk, tidligmusikk og kammermusikk, bidra i studiojobber, populærmusikk og filmmusikk, eller gjøre soloarbeider. Veldig få vil gjøre kun én av disse, de fleste vil gjøre kombinasjoner. De som har studert ved Improvisasjon og jazz (IJ), vil arbeide som bidragsyter eller prosjektmaker i ensembler og ulike band-sammensetninger, studiojobber, noen vil gjøre mye soloarbeid eller drive eget band, noen vil jobbe mer komponerende og innenfor musikkproduksjon; mange vil gjøre en blanding av disse. Det improviserende håndverket kan brukes i et bredt spekter mellom populærmusikalske uttrykk og kunstmusikalske uttrykk. Fra folkemusikk vil mange jobbe med tradisjonsmusikk solo og i grupper, mange vil jobbe med band og ensembler, ofte kryssende mot andre sjangre, de vil jobbe med arrangering og komponering for ulike besetninger, og med diverse formidlingsarbeid. For alle tre gruppene er initiering og drift av barnekonsertprosjekter aktuelt, egen drift og bidrag i prosjekter og samarbeider som kombinerer sjangre, og samarbeider som kombinerer ulike kunstfelt. De aller fleste, fra alle tre gruppene, kommer også til å drive med noe form for undervisning ved siden av sin utøvervirksomhet, i stor eller liten grad.

Som prosjektmaker må man søke støtte og finansiering til sine musikalske arbeider, og stort sett er det da de statlige støtteordningene som er viktige. Disse fordeler seg ganske jevnt over sjangre, for å sikre et kunstnerisk mangfold i musikklivet. Kulturrådet vektlegger kunstnerisk sterke prosjekter, de som bidrar med noe nyskapende, eller med bevaring av folkemusikalske tradisjoner, de som bidrar innen det samtidsmusikalske feltet, eller som retter seg spesielt mot barn og unge. Fond for utøvende kunstnere fordeler seg ganske jevnt over de ulike sjangrene, mens i Fond for lyd og bilde står kommersielle retninger noe sterkere enn i de andre ordningene. Kunstnerstipendene for utøvende musikere er få, og forsøkt fordelt jevnt over sjangre. Arrangørstøtten er også jevnt fordelt sjangermessig. Konserthonorarer er såpass lave i alle felt (bortsett fra i noen roller i opera- og orkesterinstitusjonene, slik som dirigenter - og i toppsjiktet av den kommersielle musikken) at det er ikke lett å leve av ene og alene. Inntjening fra innspillinger er nesten lik null, også om du har relativt høye strømmetall. For mange er Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken interessant inntjeningsmulighet - også her velges det ut et mangfold av tradisjoner. Det finnes i tillegg støttemuligheter knyttet til de særskilte felt; som fra Norsk Jazzforum, FolkOrg, Senter for folkemusikk og folkedans, Komponistforeningen, m.m. I musikklivet har man dessuten sørget for å øke støtte og arenaer for andre kulturers folketradisjoner.

Som vi ser, er det ingen sjangre som får en klart større andel enn andre i det frie feltet. Det pågår et stadig arbeid med å se på og korrigere ordningene, og et hovedprinsipp i Norge er god spredning. Kulturrådet har blant annet stadige diskusjoner om mangfold og fordelinger i musikklivet. Men siden de store klassiske institusjonene får en stor del av kaka fra kulturbudsjettet, er det oftere at ordninger for det frie feltet heller prioriterer folkemusikk og nyskapende praksiser enn prosjekter med klassisk-romantisk repertoar.

I år gjennomfører NMH en prosess mot en ny studiedimensjoneringsplan. Hva trenger justering?

Håndverk og tradisjon er essensielle grunnlag i musikkutdanning. Når studentene begynner i 1. klasse ved NMH må de allerede ha kommet et godt stykke på vei med et håndverksgrunnlag og et tradisjonsfokus, være seg klassisk eller live-elektronikk. Men videre derifra er det ikke én måte å være musiker på, det er snarere like mange måter som det er musikere.

På jazzstudiene har man ved NMH bygget opp en undervisningstradisjon – det pekes ofte på Torgrim Sollid og Sidsel Endresens arbeid med jazzped-utdanningen, senere utvidet med det utøvende IJ-studiet – der sjangerfrie improvisatoriske metoder læres for å finne en retning, estetikk og inspirasjoner for eget musikerskap, som det er åpent for at kan gå i mange stilretninger. Folkemusikkstudiet er et enda yngre studium, og hva det vil si å være folkemusiker i Norge har vært i stor utvikling gjennom årene det har eksistert, da det har kommet mange sterke musikere og grupper fra NMHs folkemusikkstudium. Dette har startet en endring i norsk musikkliv, der folkemusikken kan ta plass i stadig flere sammenhenger. Slik studiet er lagt opp i dag med Unni Løvlid som studieleder, har studiet en form der både tradisjonsforankringen står veldig sterkt, samtidig som studentene blir utfordret til å møte andre estetiske sammenhenger, og til å lete seg fram til hva deres musikeridentitet kan være og innebære. Dette er med andre ord to studieretninger som er lagt opp til å inneha en fleksibilitet for utvikling av individuelle musikerskap.

Det klassiske studiet ved NMH har ennå ikke like god fleksibilitet for å møte ulike musikerskap. Det er her CEMPE har møtt flest frustrerte studenter i løpet av de siste årene, i forskningsprosjekter, diskusjoner og panelsamtaler. Det er et veldig fokus på orkestermusikerrolle og klassisk-romantisk repertoar ved NMH. Det er viktig for mange. Men det finnes også mange som har det klassiske håndverket som sitt utgangspunkt, som ønsker å lete i andre måter å være musiker på, lete i tidligmusikalske praksiser, i samtidsmusikk, ha med seg større kunnskap om improvisasjon eller komposisjon, kunnskap om musikkproduksjon og elektronikk, osv. Det vil si - studenter som ønsker å forberede seg nettopp på en “prosjektmaker”-tilværelse som musiker, og som er i linje med det profesjonelle, brede kunstmusikalske feltet.

I CEMPEs forskningsprosjekter og arrangementer høres gjentagende historier om studenter som ville spille egne komposisjoner, improvisasjoner eller nyere musikk underveis i studiet eller på eksamen, men som møtte motbør eller ikke fikk lov av hovedinstrumentlæreren. Historiene er mange, og ikke sjelden ytrer studenter at dette er en veldig vanskelig situasjon å stå i.

Mange studenter tør knapt nevne for hovedinstrumentlæreren at de er interessert i komposisjon, improvisasjon, samtidsmusikk, folkemusikk, jazzuttrykk, populæruttrykk, lekne ideer, kunstneriske ideer, tverrfaglige ideer. De snakker om hva de «egentlig» tenker de skal gjøre når de er ferdige med å studere, men som de ikke tør å nevne for læreren, for der er det prøvespillrepertoaret eller den samme verkkanonen som alle skal gjennom.

Mange ønsker seg nettopp inn i denne klassisk-romantiske kanonen. Det er flott, for vi trenger slike klassiske tradisjonsutøvere! Men dette må være ett mulig valg, som står side om side med andre kunstmusikalske, samtidsmusikalske og sjangerkombinerende retninger, slik de har eksistert i lang tid ute i det profesjonelle musikklivet.

De klassiske utøverne som ikke skal jobbe 100 % i orkester eller annen fast stilling, vil trenge bredere musikalsk erfaring i løpet av studietiden. Arbeidslivet deres vil handle om å skape prosjekter og sammenhenger selv. De trenger musikerskaps-kunnskap slik som veiledning i å navigere i musikalske valg og egen musikeridentitet.

Ett forslag kan være å dele opp det klassiske studiet i to valgbare retninger fra 2. avdeling; mot den fast ansatte klassiske musikeren på den ene siden, og mot den mer individualiserte, åpnere kunstmusikalske «prosjektmaker»-musikeren på den andre siden. Et annet scenario er å åpne alle de utøvende studiene til å tenkes som én utøvende bachelor, med valgbare hovedmoduler som legger føringer for fagsammensetningen, og der flesteparten får musikerskapveiledning.

NMH er nødt til å tilpasse seg til samtiden, arbeidslivet og musikklivet. Det er strukturer og forhold ved NMH som ikke speiler musikklivet slik det er i dag. AEC (den europeiske sammenslutningen av musikkutdanningsinstitusjoner) henstiller også til tilpasning i tråd med det moderne musikkliv**. Den dimensjoneringsplanen som skal legges nå, er et veldig viktig ledd i fremtidens endringsprosesser ved NMH. Derfor trengs det å bli konkret på hvilke løsninger som kan formes, i tråd med kravene om arbeidslivsrelevans.

Dette er fordelingen av studenttall i dimensjoneringsplanen fra 2011, regnet om til prosenttall:

• Klassisk: ca. 78 %
• IJ: ca. 15 %
• Folkemusikk: ca. 7 %
• FRIKA: ca. 1 %

Og dette er de gjennomsnittlige opptakstallene for 1.avdeling 2012-2021:

• Klassisk: 73 %
• IJ: 15 %
• Folkemusikk: 6 %
• FRIKA: 6 %

I det tenkte kullet vårt var det 20 studenter som ville komme til å drive egen musikervirksomhet. Musikklivets ordninger og mekanismer viser at man bør tenke en jevn balanse i studentgruppen mellom hovedtradisjonsgruppene, og i broer mellom disse. I vårt kull vil det bety 6-7 studenter i hver av de tre; kunstmusikk/klassisk, improvisasjon/rytmisk, og folkemusikk, med bredde i og overkrysninger fra hver retning. Og i tillegg har vi de 5 som får fast jobb, som stort sett vil komme fra klassisk håndverksbakgrunn.

La oss se fra den andre siden; hvor mange søker seg til de ulike linjene? Søkere til 1.avdeling, førsteprioritet 2012-2021:

• Klassisk 57 %
• IJ 37 %
• Folkemusikk 2 %
• FRIKA 4 %

Søkertallene bygger opp under bildet av at det er for stor andel som tas inn på klassisk studieretning. Søkertallene til IJ-studiet er høye, og kan få økt opptakskvote. Det gjennomsnittlige tallet på søkere innenfor folkemusikk taler ikke for en utjevning i dag. Men dette kan øke på sikt, hvis man får til en styrket rekruttering innenfor norsk folkemusikkutøving hos barn og unge i Norge. Å styrke rekrutteringen innen andre folkemusikalske kulturer, vil også styrke norsk musikkliv. Man kan få til et tilbud om høyere musikkutdanning til ungdommer med andre kulturers tradisjonspraksiser; det vil gi større bredde i studentgruppen og blant profesjonelle musikere i Norge. Et sted å starte en slik styrking og oppbygging, er ved å ta inn flere på musikkpedagogikkstudiene innen både norsk og andre kulturers folkemusikk.

Hvordan kunne et nytenkende utøvende bachelorstudium se ut, som tar mål av seg å speile musikklivet? Et forsøk på et forslag: Et felles studium bygget på moduler, der én modul er rettet mot klassisk-musikalsk fast ansettelse, med plass for ca. 10–20 % studenter. De andre modulene tilrettelegges for individuelle musikerskap, med mulighet for overkryssinger mellom hverandre, også over til komposisjonsretninger. Ca. 30–35 % studenter i kunstmusikalsk modul, ca. 30–35 % studenter i improvisert/jazz/rytmisk modul, ca. 10 % studenter i norsk folkemusikk-modul, og ca. 10 % til studenter som ikke passer inn i de andre modulene (dagens FRIKA) samt studenter med andre kulturers folkemusikkinstrument.

Ut i fra tallene over, kommer opp mot 50 % av dem som studerer utøvende musikk, ikke til å jobbe med akkurat det. At norske musikkutdanningsinstitusjoner utdanner flere musikere enn det det er plass for i et musikkliv, er en retning man har villet gå for fra et kultur- og utdanningspolitisk ståsted. Det kan ses som verdifullt, at vi utdanner mennesker som har den skapende kunsten, den utøvende musikken, den spillende kroppen, som en hovedverdi – og som tar det med seg til andre roller i kulturlivet og samfunnet.

25 av de 50 studentene i vårt kull vil jobbe med kulturledelse, konsertproduksjon, kulturpolitiske oppgaver, programmering og festivaler, kulturrelatert administrasjon, osv. Noen eller mange vil gå inn i undervisningsstillinger på fulltid. Noen velger seg helt andre felt i arbeidslivet, der de tar med seg den skapende og kunstneriske kapitalen til andre deler av samfunnet.

Overdimensjoneringen ved NMH har blitt gjort innen klassisk retning alene. Innen klassisk studieretning vet de fleste lærerne at mange av studentene ikke vil komme til å klare å nå lærernes suksesskriterier. Man snakker lavt om at det er en bevisst ofring av disse, for å kunne vinne fram noen få «enere», som enten får den orkesterjobben, eller som får en internasjonal solistkarriere. Det er klassiske lærere ved NMH som åpenhjertlig tar opp dette i diskusjoner; det er utfordrende å skulle undervise studenter, som du vet ikke vil kunne få den orkesterjobben som det siktes mot.

Olav Anton Thommesen liker å røske borti NMHs selvtillit ved å gjenta følgende spørsmål; har det noen gang blitt utdannet en klassisk musiker fra NMH (eller Norges Høyeste Skole, som han ironisk kaller den) som har klart å få en internasjonal solistkarriere? Vel, det kan sikkert diskuteres. Men denne ideen om internasjonal romantisk solistkarriere som et udiskutabelt mål, mener jeg må justeres til et større mangfold av suksesskriterier for et musikerliv. Studenter ved NMH har også selv tatt initiativ til en egen musikkstudentkonferanse for å løfte dette spørsmålet: 'Hva er suksess?'

I en studiedimensjoneringsprosess må man også spørre seg om det er bedre å nedskalere. Det ville antagelig skape en utfordrende økonomisk situasjon, siden institusjonene får finansiering per student. Men flere ansatte ved NMH taler for at man bør gå i den retningen. Er det etisk forsvarlig å utdanne såpass mange studenter til et arbeidsliv, som vi vet de ikke vil klare seg i på den måten studiet legger opp til?

Hvis man ser på det fra perspektivet av at det er en verdi å gi skapende og kunstneriske grunnverdier ut i andre deler av kulturlivet og samfunnet, og vil beholde overdimensjoneringen, må man se på det faktum at overdimensjoneringen kun dekker klassisk musikk – og i tillegg kun en smal del av den kunstmusikalske tradisjonen. Hvis man skal overdimensjonere for å bidra med et overskudd av kunstnere til samfunnet, må denne overdimensjoneringen også bidra med et mangfold av kunstneriske uttrykk og tradisjoner. Det tilsier igjen at studentopptaket bør fordeles jevnt mellom kunstmusikk/klassisk – improvisasjon/rytmisk – folkemusikk for å bidra med en mangfoldig musikkutdannet gruppe til samfunnet.

Ved NMH og andre norske utdanningsinstitusjoner utdanner man innen musikalske tradisjoner som har aner fra både New Orleans og Wien, og lokale folkemusikalske tradisjoner fra rundt omkring i Norge. I det globale musikkliv er det rom for høykvalitetsmusikk fra alle disse tradisjonene og mer til. En gang i tiden snakket man om at noe musikkultur var høyerestående enn noe annet, og man skapte hierarkiske ideer. De velstående i Europa snakket opp komposisjonene som hørte til ballsalene, og snakket ned bøndene og deres musikk - uten å ha kunnskap om hvor rik og kompleks mye folkemusikk er. Tiden er over for å trekke slike enkle slutninger. De siste tiårene har vi også blitt mer observant på talemåter. Det vil løftes på brynene om noen sier «komponist» og «kvinnelig komponist» – på samme måte som vi ikke sier «menneske» og «kvinnelig menneske» lenger. Tilsvarende er det merkelig å se gjennom papirene som hører til høringsutkastet til studiedimensjoneringsplanen. Det står listet opp en lang rekke instrumenter; fra obo til sang til cello. Deretter kommer jazzpiano, jazzslagverk, jazzsang. Vent nå litt – hva var da de første instrumentene? Hvorfor står det ikke klassiskobo og klassiskcello? Hvorfor piano og jazzpiano, og ikke klassiskpiano og piano? Legg til at noen av de som studerer på IJ heller ikke er særlig interessert i jazz.

Det er utdatert med slike formuleringer og inndelinger; her må NMH gjennomføre en opprydning. Det gjenspeiles også i NMHs fagseksjoner; de fleste fagseksjoner dekker klassiske instrumentgrupper, og så er det én fagseksjon for hele IJ og folkemusikk samlet. Ansatte som hører til samtidsmusikk blir plassert i teori-seksjonen. Altså er de klassiske fagseksjonene ikke åpne for samtidsmusikk heller, selv om den tilhører samme tradisjon. Vi er nødt til å se disse tingene i hvitøyet og forholde oss til at det er noe her som må adresseres.

Vi har alle våre estetiske ståsted og preferanser. Men alle musikalske praksiser tilfører viktige stemmer i den store veven som er musikk. Da må det også innses at ingen tradisjon er noen hovedtradisjon. Den klassisk-romantiske tradisjonen er overrepresentert ved NMH, i sammenligning med hva som er behovene og bildet i norsk musikkliv.

• Musikkutdanningen må speile musikklivet slik det er idag og lenge har vært - preget av kunstnerisk mangfold og tradisjonsmangfold.
• NMH bør tilby fleksible studieløp med veiledning mot individuelle musikerskap. Studiene kan ta utgangspunkt i håndverkstradisjonene kunstmusikk/klassisk, improvisasjon/rytmisk eller folkemusikk, men med muligheter for interaksjon og krysninger derfra.
• Klassisk studieretning bør utvides til en kunstmusikalsk retning som innebærer større bredde og flere muligheter. En andel studenter kan tenkes mot en orkestermusikerfordypning, men en stor andel må få utdanning mot et musikerskap innen en bredde av kunstmusikalske og samtidsmusikalske retninger, og med veiledning mot prosjektskapende arbeidsliv.
• Musikkstudiene er overdimensjonert, og overdimensjoneringen ligger innen klassisk musikk alene. NMH bør omjustere dette ved å utjevne studentopptaket til de andre tradisjonene og i tillegg vurdere en eventuell nedskalering av studenttall.
• Musikklivet er en sammensatt vev av likeverdige tradisjoner og praksiser; slik bør det også være ved NMH.
• Stikkord for endringsprosessene ved NMH: Arbeidslivsrelevans. Bredde i kunstmusikk. Mangfold. Interaksjon. Skapende kunnskap. Individuelle musikerskap.