Heller større og viktigere enn nedskalert

• Denne kronikken er professor emeritus Harald Herresthals svar på Ingfrid Breie Nyhus' kronikk fra 10. juni.

I anledning den pågående studiedimensjoneringsprosessen ved NMH har Ingfrid Breie Nyhus skrevet en god og velskrevet kronikk der hun deler sine tanker rundt en planlagt revisjon og dimensjonering av NMHs fremtidige studietilbud. Tanken er å se nærmere på forholdet mellom dagens musikkutdanning og musikkliv for på det grunnlaget å utforme en fremtidig mer markedsrelatert utdanning.

Alle studieplaner frem til i dag har hatt som mål å forberede og dyktiggjøre musikere til de oppgaver musikklivet kunne by på. Jeg har vært med på arbeidet med minst fire større studieplanrevisjoner siden opprettelsen av Norges musikkhøgskole. Den opprinnelige tanken var at slike revisjoner skulle gjøres kontinuerlig, for på en smidig måte å fange opp endringer i musikklivet og tilpasse studiene når det kom nye signaler. Derfor ble studieplanene til å begynne med ikke trykt, men bare tilgjengelig i kopier fra studieår til studieår. Den gang var det ikke så vanskelig, men siden har både stillingsrammer, pålegg fra myndighetene og trangere økonomi ført til at NMH er blitt en stor tankbåt som ikke så lett kan endre retning eller lar seg snu i kanalen den beveger seg i. Det er prisverdig at en ny generasjon av ansatte forsøker å se fremover og finne løsninger i et ganske fastlåst system.

Ingfrid starter med å tolke tall fra kunstnermeldingen fra 2013. Med det som utgangspunkt, og for så vidt med forbehold om usikkerheten rundt tallene, er hun kommet til at det i Norge sannsynligvis finnes rundt 5000 utøvende musikere med høyere musikkutdanning som «arbeider aktivt med musikk». Av disse skal det være 1000 med fast stilling som musikere, men bare innenfor Den norske kirke finnes det rundt 900 faste organist/kirkemusikerstillinger. Selv om ikke alle er heltidsstillinger, dreier det seg om organister som «arbeider aktivt med musikk». Jeg tror ikke jeg behøver å nevne at det drives musikalsk virksomhet på nesten alle nivåer. Tallet 1000 må derfor være helt feil, og det betyr at Ingfrids prosentberegninger i utgangspunktet blir helt gale, og det skaper usikkerhet rundt resten av statistikkbruken.

Men så må det føyes til at Ingfrid i sin oversikt over faste musikerstillinger overhodet ikke nevner kirkemusikerstillingene. På dette området er situasjonen den at musikkinstitusjonene i flere år ikke har klart å utdanne nok kirkemusikere. I de siste 20-30 år har det vært et jevnt tilsig av utenlandske musikere for å dekke disse stillingene. Kirkemusikkutdanningen ble i årene etter 2000 revidert og forsøkt tilpasset kirkens og det lokale musikklivets behov. Det ble gjort flere forsøk på å gjøre noe med rekrutteringen til utdanningen. Det ble opprettet muligheter for at musikere med annen bachelorutdanning i musikk kunne få en toårig etterutdanning og slik skaffe seg såkalt kantorkompetanse. Det viste seg å være et virkningsfullt grep med flere søkere enn det var studieplasser. Et forslag om at studenter på jazz-linjen kunne velge kirkemusikalske valgfag i bachelorstudiet kom aldri lenger enn til tegnebrettet. Det var i alle fall et tegn på at viljen til å tenke bredt og nytt var til stede. Ideen kan sikkert når som helst tas opp igjen, men den er avhengig av at det finnes undervisningsressurser. Undervisningstilbudet i sang, klaver og bi-instrument for orgelstudentene er i årenes løp krympet ned til et nesten uholdbart minimum, enten av økonomiske grunner eller ut fra rigide studiepoengberegninger. Det har skjedd i en tid da det nettopp har vært snakk om at Norge trenger musikere med en større bredde.

Hvordan få plass til den kunstmusikalske bredde som i dag etterspørres? Det var faktisk mulig før, og uten at det gikk på bekostning av hovedinstrumentet.

Ingfrid etterlyser større valgmuligheter i studiene, blant annet ved hjelp av valgbare retninger i 2. avdeling eller et helt studium der studentene kan velge moduler underveis. Faren ved denne tankegangen er at mange kommer til å ende opp som halvstuderte røvere når den nødvendige kunstneriske fordypningen blir redusert.

Jeg er litt overrasket over den generelle påstanden om hovedinstrumentlærernes manglende forståelse for en students behov og studentens angst for å komme med egne ønsker. Jeg har også vanskelig for å tro at ikke de fleste studentene er fullt klar over hvor begrenset arbeidsmarkedet er på en del instrumenter, ikke minst på grunn av den internasjonale konkurransen. Mitt inntrykk er at alle som kommer inn på NMHs utøverstudier har et ønske om å komme så langt som mulig på sitt instrument, vel vitende om at man på ett eller annet tidspunkt må foreta en realitetsorientering. For noen vil det valget være altfor tidlig å gjøre i midten av bachelorstudiet. For andre vil valget først være aktuelt etter noen år med yrkeserfaring som utøver, og av vidt forskjellige grunner. Sangutdanningen er ikke spesielt nevnt i Ingfrids kronikk. Stemmeutvikling tar tid, og det ville være et fullstendig feilgrep å gi en student signaler om at det etter to år var på tide å gi opp drømmen om en solistkarriere.

For musikklivet og kulturfeltet som helhet er det etter min mening en god investering at høyt kvalifiserte musikere velger å videreutdanne seg som journalister, arrangører, byråkrater og administratorer, eller bli viktige ledere og beslutningstakere i det kulturelle og politiske liv. Allerede før kunstneraksjonen i 1974 understreket Arne Nordheim i et intervju hvor viktig det var å gi barn musikalske drypp i hodet før de ble stortingspolitikere. Men det kreves mer enn små drypp for å forstå hva som kreves for å ta de riktige beslutningene på kunstfeltet. Derfor må vi prise oss lykkelig for at noen musikere velger å gå den veien.

For mange vil det ta både fire og seks studieår å finne ut «hva man skal bli når man blir stor». Studentene bør derfor følge det som er drivkraften til å ville bli utøvende eller skapende kunstnere. Den videre skoleringen hører for det meste hjemme i det som politikerne har kalt livslang læring. Mye av det Ingfrid brenner for i sin kronikk, mener jeg hører hjemme i en etterutdanning, som det dessverre er altfor lite av.

Ikke alle havner på pallen

Ingfrid mener at den klassisk-romantiske tradisjonen – det må vel bety repertoaret fra slutten av 1700-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet – fortsatt er overrepresentert ved NMH. Den påstanden hadde jeg gjerne ønsket å se dokumentert. Min erfaring er at det i løpet av 50 år har skjedd et bevisst og langsiktig arbeid for å utvide horisontene og åpne opp for flere musikalske uttrykk. Det går kanskje ikke fort nok, men løsningen er ikke å «krybbebite» hverandre, men at man samarbeider om å forsvare at en musikkhøgskole er noe mer enn en yrkesskole, at den også må være en kunsthøgskole. På samme måte som en idrettshøgskole eller et toppidrettssenter må en musikkhøgskole ta sjansen på at ikke alle havner på pallen. Her kan vi gjerne inkludere forskningen.

Som et innspill til studiedimensjoneringsplan lanserer Ingfrid tanker om å «nedskalere» studentantallet. Begrunnelsen er påstanden om at musikkutdanningen ved NMH er overdimensjonert. Det går an å leke med en slik tanke, men det kan ikke gjøres uten at dette drøftes grundig i hele det musikklivet NMH skal betjene.

Pandemien var en vekker og et sjokk for frilanserne, men det behøver ikke å bety at studentene ved Norges musikkhøgskole utdanner seg til arbeidsløshet. Ifølge dagens aviser (1.7.22) er det for tiden bare et par prosents arbeidsløshet i Norge. Den nærmer seg en bunnlinje, og i Akademia er prosenten 0!

Universitetsmodellen

I orkestrene og i andre musikkinstitusjoner er det fare for at NMH-utdannede blir utkonkurrert av utenlandske søkere som er bedre kvalifisert. Det betyr at fordypningen i hovedinstrumentet ikke må gå på bekostning av fag som godt kan legges inn i en livslang etterutdanning.

Det er historiske grunner for at Musikkhøgskolen ble bygget opp etter en universitetsmodell. I motsetning til musikkutdanningen i andre norske byer har NMH klart å bestå som en autonom institusjon. Det burde forsvares og utnyttes. Jeg mener at tiden er inne til å diskutere om universitetsmodellen er den som egner seg best for utdanningen av musikere i hele den ønskede bredden som Ingfrid etterlyser. Det betyr også at statens finansieringsmodell for høyere utdanning burde diskuteres når det gjelder kunstutdanning.

Større og viktigere

Det er mitt håp at kronikken og oppsummeringen til Ingfrid Breie Nyhus vekker engasjementet blant NMHs studenter og lærere, at den kan føre til at institusjonen ikke begynner med en «nedskalering» for å gjøre plass for noe nytt, men at det heller arbeides for å bli både større og viktigere i en tid der musikkens berettigelse hele tiden må forsvares.

Mitt hovedanliggende var en kommentar til at organistutdannelsen for første gang siden 1883 synes å være utelatt i en diskusjon om planlagte studieplanrevisjoner.