Hva er en begynnelse?

Det begynner alltid et sted. Før det endrer seg og blir til noe annet. Men om forandringen fører med seg suksess eller nederlag, eller om nederlaget bare er navnet på en tredje vei du ikke visste fantes da du starta, det kan du sjølsagt ikke ane noe om. Ingen begynnelse er lik. Det eneste som er sikkert, er at det begynner.

For jazzsanger Solveig Slettahjell begynte det for lenge siden, ved et piano i barndomshjemmet på Orkanger. Faren var prest, mora var sykepleier, morfaren organist. Hver ettermiddag satt hun ved pianoet og spilte gamle salmer og spirituals. Hun gjorde det til sitt eget ved å legge musikken ned en ters, og ved å spille sakte.

– Langsomheten ga meg et kick. Ikke nødvendigvis fordi det åpna for det melankolske, men fordi jeg skjønte at langsomhet innebar musikalske muligheter, sier hun.

Slettahjell forteller om fortida med en overbevisende detaljrikdom. Hun har hendene samla på bordet foran seg. Rommet vi sitter i fungerer som både kontor og øvingsrom. Rundt henne står det hyller med permer, noteark, det er konsertplakater på veggene, et flygel på gulvet, antikke møbler og et høyt speil.

– Jeg har alltid vært rytmisk opptatt, og langsomheten ga meg anledning til å forstørre de fraseringsmessige detaljene i musikken: hvordan melodien treffer i forhold til beaten, akkordskiftene, hvordan det lydlige i teksten trigger betoning, lommer av alternativ rytmikk.

Hun nikker bestemt.

– Jeg tror jeg har et anlegg for frasering. Noe jeg ikke visste da. Men det har nok alltid ligget i meg.

Like fullt tok det Solveig Slettahjell mange år å finne ut hva hun skulle bruke langsomheten til. Lenge før hun danna bandet som skulle forsyne karrieren med skyv og musikalsk retning, gi henne utallige spillejobber og Spellemannprisen, betimelig navngitt Slow Motion Quintet, var Slettahjell pedagogikkstudent ved Norges musikkhøgskole. I klassen over gikk jazzpianist Håkon Hartberg. De fant tidlig tonen, og Slettahjell/Hartberg duo blei hennes første band.

– Det var et viktig punkt. Håkon og jeg jobba sammen gjennom hele kandidatstudiet mitt, og prosjektet vårt skulle være basis for hovedfaget, sier hun.

Men så blei Hartberg alvorlig sjuk, og han døde i januar 1996. Et halvt år før Slettahjells avsluttende kandidateksamen.

– Plutselig var han borte. Og det var et sjokk.

Slettahjell ser ned på hendene sine.

– Håkons død tok uskylden fra meg, og fra musikken. Etterpå blei det veldig vanskelig å finne den samme umiddelbarheten i det jeg spilte. Hver gang jeg sang noe som gjaldt, begynte jeg å grine. Det virka ikke, rett og slett. Vi hadde begynt på innspilling, vi skulle gi ut plate, dra på turné. Det skulle være min begynnelse. Men alt blei borte. Jeg fikk ikke starta.

Døden spiller en rolle også i historien om Sigurd Slåttebrekks begynnelse. Vi møter ham på en kafé i byen, rett rundt hjørnet fra produksjonsselskapet han har etablert. Sjøl om han rakk å bli en av Norges mest påakta klassiske pianister før han avbrøyt musikerkarrieren, var Slåttebrekk aldri sikker på hva det var han ville bli.

Da han var 17 år, mista han faren sin på grunn av hjertesjukdom. To måneder etterpå fikk mora vite at hun kom til å dø av kreften hun hadde i kroppen. Til slutt sto Sigurd Slåttebrekk igjen aleine. Han hadde eldre søsken og en kjæreste, som seinere blei hans kone, men måtte tidlig lære å ta vare på seg sjøl.

– Jeg blei veldig opptatt av å bruke tida mi godt, og å gjøre riktige valg, forteller Slåttebrekk.

Det var på den tida han dro fra Stavanger til Oslo og tok pianotimer hos Einar Steen-Nøkleberg, som var professor ved NMH. Slåttebrekk gikk realfagslinja på videregående. Han spilte mye, men hadde egentlig ingen planer om å bli musiker. Men Steen-Nøkleberg overtalte ham til å søke.

– Han lurte meg trill rundt, sier Slåttebrekk med et smil, før han tar en lang slurk av kaffekoppen.

– Og da jeg kom inn, overbeviste han meg om å gå to år til. Etter hvert begynte toget bare å gå. Men jeg blei ikke kvitt følelsen av at jeg aldri hadde tatt et aktivt valg om å bli musiker. Det plaga meg. Fra jeg var tjue til jeg blei tretti år, altså alle de åra jeg var mest aktiv som utøver, levde jeg med en revne i meg. Var dette det jeg egentlig hadde lyst til å bruke livet mitt på?

Etter at Slåttebrekk hadde avlagt diplomeksamen, skjøt solokarrieren fart. I 1991 blei han kåra til Årets debutant av Rikskonsertene, og anerkjennelsen avfødte oppdrag. Mange oppdrag.

Den unge Slåttebrekk dro på turneer, i Norge og utenlands. Han spilte inn plater. Blei applaudert fra podium til podium. Men revna ville ikke forsvinne. Mot slutten av tjueåra fikk han ei datter.

– Den indre konflikten blei mer markant da jeg stifta familie. Foran flygelet hadde jeg noen av mitt livs sterkeste øyeblikk. Likevel opplevde jeg alltid konsertene som anstrengende. Min oppfatning er at de gangene hvor man går på scenen og er komfortabel, så er det kanskje ikke så interessant. Andre musikere får sikkert dette til å fungere. Kanskje lager de seg rutiner, uten at spillinga blir kunstnerisk svak av den grunn. Men det klarte aldri jeg, innrømmer Slåttebrekk.

I 1997 hoppa han helt av. Slutta å spille. Begynte å gå med avisa. Han delte ut Aftenposten om natta for luselønn. Det var en ny virkelighet.

– Men jeg var heldigvis elendig i jobben. Jeg la avisa feil på dørmatta, og fikk stadig klager. Jeg skjønte kjapt at jeg måtte finne på noe annet, sier han.

En studiekamerat fra NMH, organist Alf Knutsen, fortalte Slåttebrekk at også han tenkte på å gi seg som musiker. Kanskje de kunne finne på noe sammen?

Alf og Sigurd satt med hver sin toåring på fanget og irriterte seg over alt det bråkete som gikk for seg på barne-TV, da Alf kom på ideen om en snakkende redningsskøyte.

– Vi utvikla konseptet bak Elias gjennom to billedbøker og en pilotepisode for fjernsyn. Plutselig befant jeg meg midt i en verden hvor fartstida og utdanninga mi var uten relevans. Det var en utrolig bratt læringskurve, sier Slåttebrekk.

Samtidig fikk han et midlertidig engasjement ved NMH, og begynte å undervise. Slåttebrekk blei overraska over hvor gøy han syntes det var.

– Det var fantastisk å møte musikkstudentene, se hvor engasjerte de var, hvor dedikerte de var til instrumentet sitt. Jeg likte å finne ut hvordan jeg kunne gi råd som var optimalt tilpassa hver enkelt. Også starta jeg et forskningsprosjekt om romantisk framføringspraksis med utgangspunkt i tidlig opptakshistorie, og Griegs framføring spesielt. Jeg dreiv på med forskning og undervisning ved NMH i ti år til sammen. Undervisningen blei min vei tilbake til musikken.

– Det er et vanvittig spennende tidspunkt å bli dirigent på akkurat nå, sier Cathrine Winnes.

Øynene til den lyshårede kvinnen gnistrer når hun snakker om levebrødet sitt. Winnes sitter i stua, hjemme i huset på Gjettum. Rommet er stilfullt dekorert, med forseggjorte detaljer. Har det vært en interiørarkitekt på ferde? Winnes sjøl er mye hjemmefra. Slik er det å være dirigent. Hun har sine faste uker som kunstnerisk leder og sjefsdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm.

Som gjestedirigent reiser hun også mye rundt i Norden. Winnes har leda flere av de store symfoniorkestrene. Til jul blir hun den første norske kvinne som dirigerer en produksjon i Den norske opera og ballet, med Nøtteknekkeren.

Har du aldri vært redd for å stille deg opp aleine, helt der framme, kanskje spesielt som kvinne?

– Det er ikke noe galt ved å si at man har lyst. Jeg har lyst til å bli dirigent, jeg har lyst til å lede, jeg har lyst til å lage noe! Vi må tillate oss å prøve, sjøl om vi ikke kjenner alle detaljene. Tørre å komme med ideer. Det skjer utrolig mye nå for å sette fokus på at dirigent er noe man faktisk kan bli, både for gutter og jenter. Dirigentløftet og to utdanningsløp, både i Oslo og i Stavanger. Hele musikklivet står klare til å hjelpe til. Men man må tørre å begynne, sier hun.

Egentlig var det saksofonist Winnes skulle bli. Hun starta i korps. Som de fleste andre unge musikere blei hun etter hvert fanatisk opptatt av sitt eget instrument. Med saksofonen vant hun Talentiaden på NRK i 1997. Hun kom inn på kandidatstudiet ved NMH. Det var der hun for første gang kom i kontakt med et orkester.

– Jeg oppdaga denne fantastiske organismen. Et svært, eksplosivt, tiltrekkende apparat, fullt av farger og bilder og energi og dybde. Hele musikkhistorien lå inni der. Og jeg spilte saksofon. Det var jo håpløst. Brorparten av musikken de spilte var skrevet lenge før mitt instrument var oppfunnet. Jeg fikk ikke være med.

Måten Winnes forteller om studieåra, vitner om et sterkt driv, spleisa med en befriende form for skamløshet. Midtveis i kandidatstudiet, betrodde hun seg til dirigent Peter Szilvay. Hun hadde fått innmari lyst til å prøve seg.

– Jeg tenkte, jeg har også lyst til å stå der. Det handler bare om melde seg på. Jeg har lyst! Så får noen andre vurdere ja eller nei, sier Winnes.

Szilvay mente ja, og ga henne tips om hvilke kurs hun burde ta, hvilke folk det var lurt å snakke med. Etter fjerdeårseksamen som saksofonist, hadde Winnes fått plass ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, på dirigentutdanning.

– Men det var et ganske hardt miljø i Stockholm. I klassen var det høye, store, blonde gutter som hadde masse erfaring. Jeg var underdog, sier hun.

En vikarlærer visste heldigvis ikke at jenta fra Bærum var på bunn av hierarkiet. Noen blåsere i Linköping trengte en dirigent. Vikarlæreren ga jobben til Winnes. Og i åra som fulgte blei det en hel rekke oppdrag fra ensemblet i Linköping.

– Det var ikke så mye penger, men det var en verdifull erfaring. De lot meg vokse. Når jeg var ferdig med diplomeksamen, engasjerte Östgöta Blåsarsymfoniker meg som sjefsdirigent og kunstnerisk leder. Jeg var fortsatt ung og nokså uerfaren. Atter en gang tok de sjansen på meg.

Rolf Wallin har nettopp vendt hjem. Etter sju år i utlandet, bestemte den prisbelønna komponisten seg for å flytte tilbake til Oslo. Vi møter ham på Operaen, hvor han har satt opp et stykke, Large Bird Mask, som en del av Ultima-festivalen 2019.

Wallin forteller om hvordan det er å se sin egen by med utlendingens øyne.

– Vi skal være så utrolig takknemlige for musikklivet vi har her i byen. Sett i forhold til London, i hvert fall på mitt felt, er det minst like mye som skjer her i Oslo, hevder han.

En stor del av musikken i Large Bird Mask er utvunnet av sangen fra truede fuglearter. Sammen med samtidsensemblet Cikada og regissør Kjetil Skøien, tok Wallin sats i spørsmålet: Når vi utrydder fuglene, utrydder vi ikke samtidig det som fuglene symboliserer inni oss? Verket rommer en politisk bevissthet som løper gjennom flere av komponistens arbeider, som orkesterverket Strange News (2007), om barnesoldater i Afrika, og framtidsoperaen Elysium (2016), om teknologi og transhumanisme.

Fuglesangformen er dessuten symptomatisk for hvordan Wallin har et blikk for strukturer.

– På åttitallet jobbet jeg mye med fraktalgeometri. Jeg fikk en formel av en fysikkprofessor, som sa «dette kan det kanskje bli musikk ut av». Akkurat som med fuglesangen: Når man dukker ned i disse naturlige systemene dukker det opp melodiske mønstre som ikke kunne vært laget av et menneske, men som samtidig likner det menneskelige. I stedet for å finne på, bruker du en formel, et system, til å skape noe gjenkjennelig, men også fundamentalt annerledes, forteller komponisten.

Wallin kommer ikke fra et musikalsk hjem. Mora jobba på kontor og faren var bilmekaniker. Men i seg oppdaga han tidlig en markant skapertrang. Wallin begynte musikerkarrieren i skolekorpset, hvor han fikk spille trompet. Plutselig hadde den unge Rolf tilgang på noteark.

– Det var litt sånn, okei, her har jeg et instrument, hva kan jeg gjøre med det? Jeg starta med å lage korte komposisjoner. Det var et program som het Musikkbussen på radio. Da jeg var 14 sendte jeg inn noe jeg hadde skrevet, en litt barokk-aktig greie. De kalte meg inn til studioet på Marienlyst, hvor jeg fikk framføre komposisjonen i duett med Terje Tønnessen. Han på fiolin og jeg på blokkfløyte.

Wallin ler hjertelig.

– Stykket var sjølsagt ganske barnslig, men jeg kan det fortsatt utenat, sier han.

I motsetning til Slåttebrekk, har Rolf Wallin aldri vært i tvil om hva han ville bli. Ettersom det ikke fantes noe kandidatstudium i komposisjon, søkte han seg inn på pedagogikklinja ved NMH. Der kom han i kontakt med komponistene Olav Anton Thommessen og Bjørn Kruse. Det blei avgjørende. Kruse la merke til komponistspiren, og tok til å forsyne Wallin med arrangementsoppdrag.

– Det var så mange retninger å engasjere seg i. Da jeg gikk på NMH, duppa folk tærne sine både her og der, sier Wallin.

Han strekker ut armene for å vise spennet.

– Jeg arrangerte blåserne på en Bobbysocks-plate, samtidig som jeg spilte i en renessansegruppe, en messingkvintett og i storband. Jeg skrev hornarrangementet på to av skivene til punkbandet Kjøtt, samtidig som jeg var med i Holy Toy, Andrej Nebbs kunstrockband. Jeg ville prøve det meste, for å få erfaringer.

Uansett hva det var Wallin holdt på med, sto den emosjonelle kraften og det estetiske budskapet sentralt. Sånn er det fortsatt.

– Sjøl om det er aldri så spennende teoretisk og konseptuelt, om kunsten ikke transcenderer er jeg ikke interessert. Jeg leste nettopp den svenske poeten Tomas Tranströmers dikt «Romanska bågar» på nytt: Når du kommer ut fra den romanske kirken, på piazzaen med Mr. og Mrs. Jones og herr Tanaka, da må hvelv bakom hvelv åpne seg, uendelig. Om jeg får det til, er noe annet. Men det er stort når publikum kommer til meg med tårer i øynene. Musikken er i særstilling der, fordi den er så umiddelbar, så inngripende.

– Jeg tror ikke du kan unngå nedturene, sier Solveig Slettahjell.

Sangeren prøver seg på et formildende smil, mens hun forteller om hvordan hun stabla seg på beina etter Hartbergs død. Hun begynte å jobbe igjen, fant tilbake til langsomheten. Sjøl om Slettahjell i mange år var nærmest instrumentell for andre. Mange andre. Bare i løpet av høsten 2002 var hun delaktig på turneer med sju forskjellige prosjekter.

– Som sanger, om du vil eller ei, blir du gitt formidlingsansvaret. Ikke bare scenisk, men i hele narrativet: det visuelle, i møte med journalister, sjøl om du ikke egentlig eier prosjektet. Jeg blei utrolig sliten av det, begynte til slutt å grine av tanken på å pakke kofferten.

Hun bestemte seg for å slutte. Slutte med alt. Slettahjell meldte seg på kulturadministrasjonsstudiet ved NMH.

– Jeg husker jeg var i Stavanger, skulle kjøre bilen hjem. Da slo tanken ned i meg: Skal jeg ikke spille inn flere plater? Skal jeg ikke synge mer? Det var uutholdelig. Nesten som en sorgopplevelse. Etter det skrella jeg vekk alle de andre prosjektene, og gjorde bare mitt eget, sier hun.

Slettahjell er tydelig på at det å være musiker sannsynligvis krever mer på et personlig plan enn andre yrker. Det koster noe å meisle ut et kunstnerisk uttrykk som er sant og ekte, og som kan berøre andre.

– Samtidig er det uhyre viktig ikke å fortape seg i de emosjonelle prosessene. Du må hele tida opprettholde virket, du må stole på arbeidet. Du må ha tillit til materialet, til stemmen, til samspillet. Da vil det oppstå noe til slutt, sier hun.

For Cathrine Winnes er samspillet også avgjørende, det å få orkesteret til å fungere som et lag. Men det er alltid en avstand der, opp til henne som står aleine på podiet.

– Det er klart det kan være ensomt, men arbeidet krever så mye av min oppmerksomhet at jeg ikke blir plaga av det. Jeg har jo partiturbunker på mange hundre sider å lese! Det tar timer og uker. Når jeg er nedi detaljene, bruker piano, leser alt med blyant, analyserer og skriver. Jobben min kan minne om det å være interiørarkitekt. Først gjelder det å få opp reisverket, men så må alle detaljene på plass.

Med en finger retter Winnes så vidt det er på den blankpussede lysestaken på bordet foran seg.

– Det er sminken til musikken, sier dirigenten.

– Jeg elsker å sminke.

Sjøl om Sigurd Slåttebrekk har forlatt livet som aktiv utøver, holder han fast ved musikkgleden. I 2017 produserte han en stor barneforestilling med Oslo-Filharmonien som het Musikkfabrikken. Orkester, dansere og spesiallaget animasjon blei forena i en hybrid forestilling.

– Jeg ville prøve å løfte det klassiske musikkfeltet inn på nye arenaer, sier Slåttebrekk.

Om dagen jobber han med å videreutvikle prosjektet, som blant annet skal på turné med Riksteatret og på reise til Kina. Dessuten er Elias-konseptet i ferd med å tre inn i en ny fase.

Men har du ikke vurdert comeback?

Han smiler lurt.

– Jeg utelukker ikke å gjøre ting som musiker igjen. Musikken er noe som alltid vil leve i meg. Uten en åpning for at noe kan skje? Nei, det høres altfor endelig ut.

I Operaen lener Rolf Wallin seg tilbake i stolen. Komponisten har jobba mye de siste åra. Stadig skrevet nytt materiale. Bestillingene har stått tett. Han gleder seg til å innvilge et sabbatsår.

– Problemet mitt er at jeg har funnet en ny idé eller en ny arbeidsmetode for hvert eneste stykke. Det er nok fordi jeg er så nysgjerrig. Og jeg jobber godt under press, så sant jeg brenner for prosjektet. Men planen min nå er å ha veldig lang tid til neste deadline. Jeg vil gå gjennom gamle stykker og få dem akkurat som jeg vil, sier Wallin.

Han holder hendene fram, nesten som en skål.

– Enten du har 20 eller 20 000 mennesker i publikum, investerer de hele sin oppmerksomhet i det du gir dem. Som komponist eller utøver må du ta ansvar for hva du bruker den oppmerksomheten til. Kanskje leder du dem til et sted de ikke har vært før, kanskje kan nye dører åpne seg.