Selv om rektor er administrativ leder, tok Herresthal musikkfagsiden, om enn på en diplomatisk måte. Men han innrømmer at han syntes det var veldig vanskelig.
– Det var perioder hvor vi gjorde ting uten kontorsjefen. Vi rett og slett omgikk ham. For eksempel møter i departementet omkring byggesaken, som jo egentlig var et område som han burde vært involvert i. Men vi var opptatt av å utvikle romplaner ut fra et kunstnerisk perspektiv, sier Herresthal.
For det var store administrative prosjekter i emning. «Byggesaken» er spørsmålet om et eget bygg til den etter hvert etablerte, men temmelig husløse, Norges musikkhøgskole. Lokalene i Nordahl Bruns gate var leid, det var også Universitetsgaten og Wergelandsveien. Timelærere underviste i kirker og lokaler over hele byen. Men saken tok lang tid, for å si det mildt. At Musikkhøgskolen skulle få egne, permanente lokaler, var sikkert, men hvor de skulle ligge, og hva de skulle huse, var noe helt annet. Innen Herresthals rektorperiode var det i det minste blitt sikkert at det skulle være i Oslo – ikke i Bergen. Men løsningen kom ikke av seg selv gjennom å bytte rektor. I 1983 telte Aftenposten seg frem til 43 adresser. Bygningen på Majorstuen skulle bli oppgaven til Herresthals etterfølger, og stod ikke ferdig før i 1988.
– Man kan forundres over at det skulle ta så lang tid å gi musikkutdanning en egen plass. Og over denne tankegangen om at man kun skulle ha én musikkutdanning, enten i Oslo eller Bergen. Jeg lurer på hvordan det ville gått hvis høgskolen hadde blitt lagt til Bergen, spør Herresthal.
– Jeg gjetter på at vi fortere ville fått flere høyere musikkutdanningssteder.
Hva skal du bli?
For de fleste som kommer inn på Norges musikkhøgskole, har målet tradisjonelt vært å bli en så dyktig musiker som mulig, og komme så langt man klarer, aller helst som solist. Musikkhøgskolens oppgave, slik Herresthal så det, var å forsyne musikklivet med profesjonelle musikere som kunne fylle orkestrene, konsertsalene og kirkene. Men det var ikke så lett. Parallelt med Musikkhøgskolen eksisterte fortsatt Østlandets musikkonservatorium, som hadde aktive pedagogikk-, musikkterapi- og strykermiljøer. Konservatoriet og høgskolen hadde ulike tilnærminger til hvordan man skulle forberede studentene på det profesjonelle livet – særlig i orkester.
– Det var viktig for oss å ha en dialog med symfoniorkestrene om hva de trengte, men vi hadde problemer med å rekruttere nok strykere til orkestrene. Og det var nok en viss strid i lærermiljøet om hva som førte til en god orkestermusiker.
Den rådende innstillingen på Musikkhøgskolen var at studenten måtte opp på et visst teknisk nivå før hun kunne slippes løs i orkester- og ensemblerepertoaret. Men på Østlandets musikkonservatorium var det nettopp i kammermusikken og orkesterpraksisen at studentene begynte. Den forskjellen mellom holdninger kunne det bli konflikt av når det var orkesterprosjekter på Musikkhøgskolen.
– Noen fiolinlærere hos oss følte kanskje at alt de hadde bygget opp av teknikk ble ødelagt på en uke ved at folk på orkesterprosjektene satt og spilte vanskelige orkesterstemmer som de egentlig ikke maktet. Selv sanglærerne beklaget seg over at sangstudentene måtte være med i store korprosjekter. Samtidig var vi alle enige om at slike prosjekter var med på å synliggjøre Musikkhøgskolen. Her var min oppgave å finne gode kompromisser.