Musikk gir liv – Om demens, musikk og kraften i samfunnet

En helt vanlig ettermiddag, på et mellomstort norsk bo- og behandlingssenter. Jeg går på jobb som musikkterapeut, på en skjermet avdeling for personer med demens.

Jeg har tatt med meg el-pianoet i en spesialdesignet trillekasse, og beboerne samler seg i sofagruppen.

Her er Johnny på 60, med Downs syndrom. Han vil synge «Nei, så tjukk du har blitt», med stor innlevelse og selvironi. Vi har vår egen Dancing Queen, Randi, som vil ha ABBA-hits og stiller større krav til presisjon i piano-akkompagnementet enn jeg greier å levere.

Og vi har danske Lise. Lise sier ikke stort, og hun ser for det meste ned. Men jeg har vært i musikkstund med Lise før, og jeg vet at hvis jeg gir henne tid, hvis jeg lar henne være sammen med oss i sangen en stund, så vil det komme.

Etter noen sanger ser jeg på Lise: – Er det noe du vil synge i dag, Lise?

Og Lise begynner å nynne: «Svantes lykkelige dag». Og jeg vet jo det fra tidligere, at denne melodien av Benny Andersen er Lises sang.

Og når vi har sunget hele Svantes lykkelige dag ferdig, da er Lise rettere i ryggen, blikket er åpnere, og hun synger med klar røst på de siste sangene i samlingen vår.

Personalet forteller meg om en Lise som utenom musikken trekker seg unna folk, virker nedstemt, ikke vil vaske seg eller spise. Barna hennes opplever å se moren visne foran øynene deres.

Men i musikken! Jeg inviterer barna til Lise med i vår musikkstund, og det vi opplever den dagen endrer tiden Lise og barna hennes får sammen fram til Lise dør.

Musikken, sangene de har hatt sammen gjennom felles liv, blir det de samles om.

Musikk gir liv, musikk endrer liv.

En av de fem intensjonene i Musikkhøgskolens nye strategi lyder: «Vi løfter fram musikkens rolle og kraft i samfunnet.»

Underpunktene i den intensjonen er: Musikk gir liv, musikk endrer liv og musikk redder liv.

Det er noen skikkelig kraftfulle ord. Skal vi forstå dem bokstavelig?

Ordene er hentet fra Karette Stensæth, professor og leder for forskningssenteret CREMAH, sin tale under verdensdagen for psykisk helse 10. oktober i fjor.

Vi vet det alle fra egen erfaring med musikk – personlig, sammen med medmusikere og kolleger, med elever og klienter, med publikum og i og gjennom medier – at musikk gjør dette.

Den gir liv, endrer liv og i noen tilfeller redder den også liv.

Et kjapt søk viser at nettet flommer over av sitater som «hadde det ikke vært for musikken, så hadde jeg ikke sittet her i dag».

For noen er det ramme alvor. Musikken har gitt styrken som trengs for å orke livet litt til.

Eller musikkmøter og musikkrelasjoner har gitt livet tilstrekkelig mening til å snu det vondeste av det vonde.

Og mange av oss kan nok finne flere eksempler på musikkopplevelser som har vært livgivende i øyeblikk da vi trengte det som mest.

Som har vært utløsende for endring i livet, og som har gitt følelsen av at «hadde det ikke vært for musikken nå, så …» Mer eller mindre bokstavelig ment.

«Det finnes over hundre av dem i Norge og ideen kommer fra en svært populær tv-serie på statskanalen», skrev kulturredaktør i Morgenbladet, Bernard Ellefsen, i november i fjor.

Videre skrev han:

«Likevel var det først forrige uke at jeg fikk se et såkalt demenskor i aksjon – i en fullsatt Fredrikstad domkirke. Og det var en helt utrolig opplevelse. Et stort og sprudlende og grålugget kor ga livets fulle dybde til tekster som ‘sånne som oss, vi har bruk for en kjærste, og den kjærsten hadde jeg tenkt sku’ være deg’ (av Henning Kvitnes) og ‘For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss’ (av Jan Eggum). Etter halvannen time og en fremføring av ABBAs ‘Thank you for the music,’ som det var umulig ikke å ta bokstavelig, satt man filleristet tilbake med en temmelig enkel konklusjon: Demenskor er en fantastisk ting».

Ellefsen har vært på konsert, og han har opplevd musikkens kraft.

Demenskoret på tv, som fikk større popularitet enn noen av oss som var involvert kunne drømt om, ble kanskje så populært fordi det synliggjorde denne kraften for allmennheten, og den rollen musikken kan ha i samfunnet.

Det handlet ikke bare om et kor, men om et kor for personer med demens. Og det at vi fikk et så nært blikk inn i de musikkopplevelsene de delte gjorde noe med de aller fleste som så programmet, slik turen til Fredrikstad domkirke i november tydelig gjorde noe med Bernard Ellefsen.

Jeg tror at demensfokuset ikke bare bidro til synliggjøring og avstigmatisering av en tilstand som rammer, og vil ramme, flere og flere av oss. Men også fungerte som et slags forstørrelsesglass på musikken og dens kraft.

Vi kjenner oss selv igjen. Og hvordan musikk er med på å gi, endre og redde våre liv, når vi får oppleve Oddmund synge «Can’t help falling in love» sammen med Demenskoret. Selv om vårt eget musikalske uttrykk kanskje er et helt annet enn det Demenskoret har.

At musikken har kraft til å endre liv får kanskje de aller mest åpenbare konkretiseringene i musikkterapirommet:

Det alt for tidlig fødte spedbarnet på nyfødtintensiv som gradvis oppnår jevnere åndedrett når det ligger på brystet til far, mens han stille nynner en Metallica-ballade.

Barnet med multifunksjonshemming som nyter følelsen vibrasjonene fra den dypeste tromma, og som uttrykker sin hvinende begeistring over lyden han lager med hånden på chimes-en til akkompagnement av musikkterapeuten.

Ungdommen med bakgrunn fra barnevern og psykiatri som spiller i band, og endelig finner egenverdet hun har søkt etter hele livet når hun får stå på scenen med gitaren.

Dette er ikke instrumentalisme, det er ikke nødvendigvis slik at musikken virker på en bestemt måte. Eller at dens verdi, rolle og kraft kan defineres ut fra hvilken effekt den har for å bekjempe verdens elendigheter.

Og musikken er mektig på andre måter enn de åpenbart positive: musikk kan også relateres til det vonde i livet og skape avstand mellom folk, endre livet til det verre.

I mitt doktorgradsarbeid fant jeg nettopp noe av dette: at selv om det å dele musikkopplevelser i hovedsak bidro til økt nærhet og positive følelser for par som lever med demens, kunne musikken også bringe fram noe av det vanskeligste og mest kompliserte i deres relasjon.

Musikkens komplekse kraft nødvendiggjør den kunnskapsutviklingen, de diskusjonene og de tradisjonene som lever på NMH. For å hjelpe utøvere, pedagoger og terapeuter til å bli noen av verdens beste til å utøve sitt fag og håndverk.

Utøvere, pedagoger og terapeuter som samtidig er samfunnsbevisste, og etisk og kritisk reflekterende rundt hvordan musikkens estetikk og kraft spiller sammen og står i relasjon til hverandre, og ens egen rolle i dette samspillet.

Jeg har en venn som jeg er sammen med hver uke, i et åpent, kommunalt tilbud for musikkinteresserte seniorer.

Torbjørn er en drøyt 80 år gammel lokal musikerhelt, tidligere pianist i utallige band og orkestre, og en høyt aktet kordirigent. En ekte musikkelsker og en ressurs, men til Musikkollektivet kommer han bare for å få spille, lytte til og oppleve musikk sammen med andre, uten å ta ansvar eller stå i fokus.

Kona til Torbjørn har bodd på sykehjem med en demenssykdom i noen år. Og Torbjørn fortalte meg at da han begynte å komme til Musikkollektivet var det første gang på lenge han fikk være et sted der han bare kunne være seg selv, og fokusere på opplevelser som gjorde ham godt.

Noen uker før jul døde kona til Torbjørn, på en onsdag kveld. Og torsdag formiddag var Torbjørn på plass hos oss i Musikkollektivet.

Først da vi skulle avslutte for dagen fortalte han hva som hadde skjedd kvelden før, og konkluderte med ordene:

– Jeg kunne ikke være noe annet sted i dag. Jeg måtte ha musikken.