Musikk på spill

Hvis ikke den negative trenden snus, kan grunnstrukturene i norsk musikkliv forfalle fatalt. Det vil stå om musikken som kunstnerisk ytringsform, som samfunnsbyggende kraft, som helsefremmende faktor og skaper av opplevelser og meningsfylt liv for enkeltmennesker.

Bergens storstue, Grieghallen, har gjennom flere festspillkvelder vært fylt til randen. Åpningskonserten med Lise Davidsen i Puccinis Tosca var også en praktfull illustrasjon på samarbeid mellom musikkinstitusjoner: Musikkselskapet Harmonien, Bergen Nasjonale Opera og Festspillene forente fremragende profesjonelle krefter, og med det beste fra frivilligheten representert ved Bergen Filharmoniske Kor og flere andre. Uken etter var Verdis Requiem en demonstrasjon av struktur og praktisk talentutvikling. Her spilte og sang profesjonelle musikere sammen med ungdomsorkester og -kor, som partnerne.

I dette sammensatte festspillbildet er utdanningsinstitusjonene en uvurderlig faktor. Griegakademiet, som er en del av Universitetet i Bergen, leverer stjerner og studentkonserter til Festspillene og til musikklivet i hele landet. Norges musikkhøgskole, landets største og eneste selvstendige høyere musikkutdanningsinstitusjon, sørger for enda flere musikkutøvere, både til det profesjonelle feltet og til frivilligheten. Festivaler, orkestre og kulturskoler er sentrale arenaer for sysselsetting og utfoldelse for musikerne, som også er høyst til stede på internasjonale arenaer, takket være kvaliteten i utdanningene, talent og hardt arbeid.

Denne musikkøkologien er imidlertid i ferd med å bli en temmelig skjør konstruksjon. Den siste tiden har politikerne gjort store endringer i finansieringen av kunstutdanningene som truer fremtidens tilbud, både for selvstendige høgskoler og for de som må konkurrere om knappere ressurser ved universitetene. De offentlige rammevilkårene er i det hele tatt blitt mindre trygge og forutsigbare. Harmonien, Festspillene og Musikkhøgskolen er eksempler på institusjoner som på hvert sitt felt nyter høy anerkjennelse, men der de offentlige tilskuddsrammene har forvitret litt etter litt. Stikkord er ABE-reform og avvikling av gaveforsterkningsordningen. Den såkalte avbyråkratiseringen og effektiviseringen er reelle kutt, og gevinsten med å samarbeide med private er skåret ned. Til sammen er den negative budsjetteffekten enorm, nå og på sikt.

Fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett har gitt grunn til en viss optimisme om at høstens budsjett vil gå i en ny retning, et håp om at regjeringen vil unngå at vi havner i en situasjon med redusert publikumstilbud og lavere sysselsetting i kunstfeltet. Forhåpentligvis vil den kommende kunstnermeldingen bidra til det samme. Svekkede arbeidsmuligheter for de musikerne som Musikkhøgskolen og Griegakademiet utdanner, er neppe en utvikling kulturministeren ønsker.

For hva står egentlig på spill? Svaret er både enkelt og alarmerende: Hvis ikke den negative trenden snus, kan grunnstrukturene i norsk musikkliv forfalle fatalt. Det vil stå om musikken som kunstnerisk ytringsform, som samfunnsbyggende kraft, som helsefremmende faktor og skaper av opplevelser og meningsfylt liv for enkeltmennesker. Hvis kvaliteten i utdanningstilbudene forringes, hvis orkestre ikke har oppdrag å tilby og festivaler ikke har råd til scener å presentere artister på, vil kanskje ikke de neste Lise Davidsen, Leif Ove Andsnes og Alma Serafin Kraggerud nå sitt publikum.

Kulturøkonomien må styrkes og gjenoppbygges. Å holde tilbake det offentliges ressursinnsats på kulturfeltet, som trekker marginalt på statens budsjetter, gjør knapt staten rikere, men nasjonen – folket – blir fattigere.