Gå til hovedinnhold
For studenter Søk

Rekviem for snøen

Gjennom 18 satser og like mange samiske ord prøver Nils Henrik Asheim å gjenfinne en ydmykhet overfor naturen. Verket fremføres på NMH i april.

Det begynte, som mye annet, med en praktisk utfordring.

Nils Henrik Asheim skulle skrive et verk til en konsert hvor noe av programmet allerede var bestemt: Årstidene av Josef Haydn, urfremført i 1801.

– Og jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne skrive en moderne kommentar, eller et svar. Ikke til Haydn, egentlig, men til det verdensbildet som Årstidene tegner opp, sier han.

Hos Haydn beskriver Asheim en tilværelse hvor mennesket lever i syklus og harmoni med årstidene. Man høster og sår, i et slags evig hjul som gir mening.

– Og så tenkte jeg at sånn er det faktisk ikke lenger.

Å leve med naturen

For på Haydns tid var også vitenskapen på full fremmarsj, og menneskets fokus dreide seg mot å ta herredømme og triumfere over naturen, heller enn å lytte til den.

Resultatene ser vi nå, over 200 år senere.

– Vi som vokste opp på Østlandet for 30 år siden, vi husker at det var mye snø. Men det forandrer seg jo, mye fortere enn vi hadde håpet. Årstidene holder på å forskyve seg, sier Asheim.

18 ord for snø

Hør Nils Henrik Asheims «Muohta» med Vokalensemblet, strykeorkester og dirigeringsstudenter.

Les mer om konserten

– Så på en måte er stykket en slags rekviem for snøen, som ikke er den samme nå som den var.

I verket ligger det dessuten en oppfordring til å høre på urbefolkningene.

– Vi må lyttet til deres erfaringer med å leve med naturen, istedenfor å prøve å dominere den, sier Asheim.

Det er her de 18 ordene kommer inn.

18 ord for snø

Verket Muohta består av intet mindre enn 18 korte satser for kor og strykeorkester, som hver er oppkalt etter et samisk ord for snø.

Eller snarere, ord som har noe med snø å gjøre.

– Det finnes jo flere hundre ord som er relatert til snø på de ulike samiske språkene. Som handler om hvordan man forholder seg til den, jobber med den, lever med den, forteller Asheim.

Tittelen Muohta betyr rett og slett «snø» på nordsamisk.

Sats nummer én heter «ulahat» (snødekt vintervei som så vidt er synlig), nummer fire heter «časttas» (små bølgeformer i snøen, dannet av vind), nummer seks heter «rádnu» (dyretråkk i snøen, spesielt etter hare), og nummer ti er kalt «seaŋaš» (kornete snø; det nederste, porøse snølaget som man tiner til vann).

Ordene er blant annet hentet fra doktoravhandlingen til Inger Marie Gaup Eira: «Muohttaga jávohis giella/The Silent Language of Snow».

Nyansene er nærmest uendelige, og vitner om språk som har utviklet seg i pakt med natur og elementer. Ikke i menneskelig triumf.

Det kan fort bli personlig, selv om en ikke forstår samisk.

– Følelsen av å ta i snø og vasse i snø og gå i snøfokket...det er ikke vanskelig å identifisere seg med ordene og betydningene, sier Asheim.

– Jeg ville skrive en moderne kommentar til det verdensbildet som Årstidene tegner opp.

Nils Henrik Asheim komponist

Hvirvler og stormer

Og ordenes rekkefølge er på ingen måte tilfeldig. Når han skal komponere og tenke fritt, hjelper det å sette ting i system.

– Jeg sorterte de ordene jeg fant i kategorier. Det er noen som dreier seg om føre, for eksempel, eller om hvordan snøen faller, om spor i snøen og så videre. Jeg plukket ut de 18 ordene og flettet det sammen, sånn at du går mellom disse kategoriene hele tiden.

Muohta inneholder ingen fulle setninger. Her er det enkeltordene som står i sentrum.

Samspillet mellom orkester og kor varierer dermed ut fra hva slags snø-kategori det gjeldende ordet tilhører.

– De som handler om landskap har en slags langsom melodi i bakgrunnen, som blir fragmentert og sløret på forskjellige måter. Koret bærer melodien, men lager også spesielle bølgeformer i den. Strykerne forsterker bølgene, eller vind-hvirvlene, forklarer komponisten.

– I andre satser bruker koret fonemene i teksten, de snakker stavelsene. Da lar jeg meg inspirere av det samme hos strykerne, som spiller videre på den typen enkeltlyder. Og så er det noen steder hvor koret lager det vi kan kalle en sky av ord, hvor strykerne lager en annen type sky.

I følge Asheim handler alt om bevegelse. Om hvirvler og stormer. Og hvordan det enkelte ordet kan males ut rent vokalt.

I dette arbeidet er det ett begrep som går igjen:

Friksjon

– Mine opplevelser av snø som barn handler mye om friksjon. At det enten var glatt eller trått eller vått, og hvordan dette føles. Den formen for motstand kan man uttrykke med stemmen òg. For eksempel ved å ha munnen lukket, som om du må kjempe for å få lyden ut, forteller Asheim.

– Det er noen lyder i det samiske språket som ikke er like vanlige i norsk, og som jeg har moret meg med å utvide.

Han har også lekt mye med teknikken i strykeorkesteret, særlig bevegelsene i buen.

– Det er veldig taktilt for meg, buen mot en streng. Litt som hud mot hud. Buen trenger ikke bare å bevege seg i rett vinkel på tvers av strengen, den kan også bevege seg bortover. Eller lage virkningen av at buen «faller», enten oppå eller bortover, eller av.

Umiddelbart kan det høres overveldende ut med 18 satser. Men Asheim påpeker at de ikke er lange, omtrent et minutt i gjennomsnitt.

– Man rekker så vidt å gå inn i et bilde, og så er det over til neste. Det er også en del av formidlingen; det gjelder å følge med når noe skjer. Et slags watch out-element, sier han.

«Muohta – language of snow» ble urfremført av Det Norske Solistkor og Ensemble Allegria i Universitetets aula i oktober 2017. Året etter mottok Nils Henrik Asheim Nordisk råds musikkpris for verket.

– På en måte er stykket en slags rekviem for snøen, som ikke er den samme nå som den var.

Nils Henrik Asheim komponist

Artikler relevante