Demens er noe man har, ikke noe man er

I sitt ph.d.-prosjekt forsker Golubovic på musikkterapi til eldre akuttpasienter med delirium, og hun har allerede lang erfaring med målgruppen.

Sammen med venn og med-terapeut Runa Bosnes Engen ledet hun i flere år beboerkor ved både Lambertseterhjemmet og Oppsalhjemmet i Oslo. I begge disse korene hadde nesten 80 % av deltakerne en demensdiagnose.

– Over lang tid har vi utviklet en godt fungerende metodikk, som ivaretar koristenes behov, tilstand og dagsform, og i høy grad møter deres interesser og smak, forklarer Golubovic.

Dermed visste de hva som var mulig å få til med denne målgruppen, på tross av demensdiagnosen.

– Da jeg ble spurt om å drive Demenskoret sammen med Kim Wigaard følte jeg meg derfor ganske godt rustet og kvalifisert. Jeg syntes det var spennende å få mulighet til å vise for et større publikum mye av det min kollega og jeg har jobbet med i mange år.

Som musikkterapeut er hun trent til å ha realistiske forventinger, og møte situasjonen slik den er. Deretter blir veien til mens man går, farget av dem man møter og mulighetene som er til stede.

– Slik var det i dette prosjektet også. Selv om Kim og jeg hadde en plan, og hadde gjort oss noen tanker om innhold og metodikk på forhånd, ble mye endret på veien. Opplegget ble tilpasset koristene og deres personligheter, behov, humør, dagsform og så videre, sier Golubovic.

Hun forteller at hun ble positivt overrasket over hvor klare koristene var til å by på seg selv og kaste seg ut i det ukjente, og hvor dyktige de var til å synge i utgangspunktet.

Det absolutt mest givende ved å jobbe med Demenskoret var å møte kordeltakerne og deres familier.

– Disse modige, sterke, sangglade koristene. Deltakelse i musikken og det musikalske felleskapet styrker deres identitet og gjør at de bærer livet og diagnosen sin på en helt annen måte, beskriver hun.

Smittet over på deltakernes relasjoner

Ikke minst synes hun det var rørende å se hvordan dette smittet over på deltakernes relasjoner med sine nærmeste.

– Det virket som musikken bidro til at den personen koristen var før diagnosen plutselig dukket litt mer opp i det musikalske samspillet. De pårørendes reaksjoner på dette var rett og slett uvurderlig, og dypt rørende og vakkert.

Golubovic håper NRK-serien har bidratt til en holdningsendring knyttet til det å ha en diagnose, og at fokus i større grad enn før rettes mot de ressursene som trengs.

– Jeg håper alle blir litt mer bevisst på at demens, eller hvilken som helst annen sykdom, ikke er noe man er, men noe man har og lever med. Det er fortsatt veldig mange muligheter, og veldig mye man kan få til, på tross av begrensningene som sykdommer medfører, sier hun.

– Livet ikke er slutt etter en demensdiagnose, selv om det blir veldig annerledes.