«Skal du klare deg godt i musikkbransjen i dag, hjelper det å ha flere bein å stå på,» sa tidligere rektor Peter Tornquist om Det frie kandidatstudiet, i 2019. Det kan se ut som strømningene går mer og mer mot allsidighet – og ikke utelukkende inni boksen musikk.
– Det er plass. Man må bare ta den
Musiker-podkastere, komponist-bibliotekar og oboist-fotograf. Er egentlig utdanningen på NMH så smal som noen tror, når man sjekker hva studentene jobber med etter, eller ved siden av, studiene?
Radio ved et uhell
– Jeg vil ikke være 100 % komponist, skjønte jeg ganske tidlig. Jeg er nok litt for sosial, humrer student Anders Krøger. – Det er ganske ensomt.
Anders er i innspurten av en master i komposisjon på NMH, og har sammen med klarinettist Eirik Nordstrøm startet et eget radioprogram på Radio Nova. Litt ved et uhell, egentlig.
Duoen skulle egentlig lage pod, men så fant de plutselig ut av studentradioen var på utkikk etter et klassisk musikk-program. Deretter ble det pilot og god gammeldags pitch – med suksess. Ingen av dem hadde jobbet med direkteradio før, og de innrømmer at det kjentes litt skumlere. Eirik synes likevel at Radio Nova var et trygt sted å starte.
– Du får kanskje raffinert det bedre. På en pod kan du snakke evig, mens på radio har du fem minutter. Da må du få frem poenget på en tydeligere måte, påpeker Anders. Eirik supplerer:
– Det var veldig uvant da vi var der på pilotinnspilling, med sang, stikk, intro, vignett. En helt annen måte å tenke på. Det blir veldig komprimert, men befriende. Hvis du bare har fem minutter, så må du på en måte til kjernen med en gang.
Dølt!
Nova-programmet har fått navnet «Jazzer om klassisk».
– Jeg er litt lei av hvordan klassisk musikk ofte blir omtalt i offentligheten: på en jævla døll måte! Hvorfor kan vi ikke snakke om det sånn som vi gjør når vi sitter med en pils på bar? spør Anders, som forteller at han alltid har hatt en slags formidlingsglede.
– Vi tar ikke med oss inn i programmet at vi er eksperter, forteller Eirik og sammenligner med NMH. – Det er det som er litt farlig med dette huset, man kan føle at man ikke får mene noe før man kan ordentlig mye. Men man kan ikke måtte være professor for å få snakke om klassisk musikk.
Jeg er litt lei av hvordan klassisk musikk ofte blir omtalt i offentligheten: på en jævla døll måte!
Komponist som jazzer om klassisk
– Selv om klassisk musikk er en nisje, så fortjener det flere podkaster og radioprogrammer, så dette er vårt bidrag, mener Anders, og legger til: – Mye av debatten går på at vi ikke får nok oppmerksomhet i Aftenposten, men det nye mediet er jo podkast og sosiale medier.
– Det er plass. Man må bare ta den, sier Eirik.
En sjanger som lever
Duoen forteller om nye perspektiver innen målgruppetenkning, konsertformat og konkurranse, som de mener går på tvers sjangre og felt. Må man alltid følge tradisjonell form, klappe når dirigenten kommer inn og aldri mellom satsene?
– Folk tenker jo «Skal jeg dra på denne klassiske konserten eller skal jeg dra på Karpe?» Det er ikke noe tvil om at musikken er dritkul, men hvordan kan vi gjøre den enda mer tilgjengelig for folk?
Det er det som er litt farlig med dette huset, man kan føle at man ikke får mene noe før man kan ordentlig mye. Men man kan ikke måtte være professor for å få snakke om klassisk musikk.
Klarinettist som jazzer om klassisk
Anders savner flere nyheter fra det klassiske musikkfeltet. Eksempler er dødsfallet til komponist Kaija Saariaho for bare et halvt år siden, eller dirigent Sir John Eliot Gardiner, som i høst avlyste en mengde konserter etter å angivelig ha slått en sanger etter en operaforestilling.
– Hva skjer med disse store nyhetene, som så få har fått med seg? spør han. – Alle disse historiene bør være allemannseie. Eirik legger til:
– Vi har snakket mye om at klassisk musikk er noe som skjer nå, ikke bare noe som har skjedd før. En sjanger som lever i beste velgående.
To disipliner – ett språk
Han prøvde å bli ingeniør, men skjønte fort at det ikke var noe for ham. I stedet endte han opp som både oboist og fotograf og kanskje aller mest: musiker-fotograf.
Spanske Lluis Calm Vidal anslår at han jobber omtrent femti-femti i de to yrkene sine. Selv om det er musikk han har studert, har han vokst opp som mer eller mindre frivillig assistent for sin fotointeresserte far. Sånt lærer man av.
Bigeskjeften fikk et oppsving under pandemien, da det var vanskelig å få oboistjobber. Nå er inntekten stabil, og dessuten passer fotograftilværelsen bedre til familielivet enn et omflakkende frilans musikerliv. Å reise på flere uker lange turneer fordrer omfattende logistikk når alle besteforeldre bor i andre land.
Ideell hybrid
Han forteller at han bruker samme språk når han tenker på musikk som på fotografi.
– Dynamikk finnes også i foto. Jeg tenker alltid på hvor mye jeg kan få lyset opp og skyggen ned, sier han. – Og farge, adagio, pesante … Det setter et mood man også kan bruke i et bilde. Det er det som gjør det veldig interessant.
Gjør det å være fotograf at du tenker annerledes på det å være musiker?
– Når jeg spiller, føler jeg meg veldig trygg. Fordi jeg er utdannet og det er noe jeg kan, forteller han og sammenligner med fotografi, der han er selvlært: – I starten var jeg alltid veldig forberedt og litt skjelven når jeg fikk betalte oppdrag.
Motsatt vei, tror han at å se på foto med musikerøyne kan gjøre ham ekstra opptatt av detaljer.
– Ideene jeg får blir litt klarere, fordi det er så mange tilknytninger mellom musikk og foto.
– Ideene jeg får blir litt klarere, fordi det er så mange tilknytninger mellom musikk og foto.
Oboist og fotograf
Som musiker er man vant til en viss disiplin, og den innstillingen tar han med seg som fotograf.
– Man må passe på at alt er på riktig plass, planlegge scenen og ha en klar idé.
Han sammenligner seg selv med en dirigent som forteller hva man skal gjøre for å oppnå det ønskede resultatet. Hvis ideen er tydelig, blir musikere, som han sier ofte ikke er så komfortable foran kamera, trygge.
Fortsatt er det viktig for ham å holde på følelsen av at fotografi er en hobby der han kan kose seg.
– Det er interessant så lenge man føler at man utvikler seg og ikke gjør det samme hele tiden. Jeg tenker alltid at jeg skal ta bilder som er bedre enn de bildene jeg har tatt før.
Tenker du på deg selv som mest musiker eller fotograf?
– Hybrid! Den balansen jeg har funnet nå er helt ideell. Jeg har alltid vært opptatt av begge deler, og jeg er veldig takknemlig.
Saken fortsetter under galleriet.
Kjærligheten til biblioteket
Noen studenter kommer tilbake til Musikkhøgskolen med faglig påfyll og kan fylle en helt annen jobb – med en solid musikerbakgrunn i bunnen. Det er tilfellet for bibliotekar Pia Fjeld Møller Johansen. Hun har både en NMH-bachelor i komposisjon og en bachelor i bibliotekvitenskap fra det som nå er OsloMet, og jobber som spesialbibliotekar på Musikkhøgskolens eget bibliotek.
Pia kaller seg en person som er glad i lyder og forteller at hun ofte stopper opp og lytter hvis hun hører noe spennende rundt seg. Hun har spilt fløyte, piano, sunget og skrevet både klassisk musikk og låter opp gjennom.
Kjærligheten til biblioteket kom allerede før hun begynte på NMH. I forberedelsene til opptaksprøven gikk hun på Deichmanske bibliotek for å studere sentralt repertoar.
– Jeg fikk så god hjelp, og tenkte: «Sånn her vil jeg også hjelpe folk.» Jeg var så takknemlig for den jobben de gjorde.
Da drømmen om en plass på komposisjonslinja var gått i oppfyllelse, gikk hun tilbake med blomster og takkekort. Hun tror ikke hun hadde klart det uten dem.
Som student fant hun seg snart til rette på NMH-biblioteket.
– Jeg var jo bare på biblioteket. Spiste lunsjen min her, lånte masse CD-er og hørte på musikk hele tiden. Jeg bodde nesten her, smiler hun.
Allerede da spurte hun ut de ansatte om hva man måtte gjøre for å bli bibliotekar.
– Det er ikke gitt at man klarer å leve av å være komponist, så jeg hadde kanskje allerede en slags plan B der jeg ville gjøre flere ting.
Hvor mye nytte har du av musikkutdannelsen din?
–Det er veldig nyttig, og kanskje spesielt i komposisjon. Når vi katalogiserer ting må vi vite om besetninger, sjangre og navn, forteller hun. – Bare det å henge med på samtalen om musikk. Det er sikkert flere ting, men jeg tror ikke jeg tenker over det engang.
Hun mimrer tilbake til da hun som student elsket å fordype seg i de enorme partiturene med samtidsmusikk. Å kunne sette seg inn i studentenes situasjon basert på egen erfaring, tror hun også er en stor fordel.
Gjensidig inspirasjon
I likhet med mange andre ansatte, har hun brukt nesten hele sitt voksne liv på NMH. Hvordan oppleves det?
– Det er hjemme, et riktig sted å være. Stemningen her passer til hvem jeg er. Jeg går på jobb, men jeg går egentlig hjem også. Det føles veldig bra.
Å se på musikertilværelsen fra et ståsted som fast ansatt bibliotekar, har fått henne til å innse at den uforutsigbare frilanstilværelsen ikke var noe for henne.
– Jeg tenker nå at man må være ganske sikker, ikke gi seg og tørre å by på seg selv. Kanskje være enda mer frampå enn det i hvert fall jeg var.
– Det ene ekskluderer jo ikke det andre, den skapende virksomheten stopper ikke selv om man gjør noe annet. Den tar kanskje ikke all plassen, men den er der.
Komponist og NMH-bibliotekar
Hun har inntrykk av at det var mer enten-eller før – at man enten skulle bli fulltidsmusiker eller ikke musiker i det hele tatt. I dag opplever hun at musikkutdanningen legger opp til et løp der man blir mer rustet for det som kommer.
– Det ene ekskluderer jo ikke det andre, den skapende virksomheten stopper ikke selv om man gjør noe annet. Den tar kanskje ikke all plassen, men den er der.
Det å være i musikkmiljøet, møte musikere og forholde seg til musikklitteratur og noter gir også en gnist for hennes egen skapende virksomhet, forteller hun.
– Man får lyst til å høre nye ting, gjenhøre gamle ting. Hvis noen holder på med noe spennende blir jeg veldig nysgjerrig på det. Det smitter over på min egen skaperkraft. Det slår ikke hverandre i hjel i det hele tatt.
Pia tenker seg lenge om før hun svarer på hva som hadde vært en ideell bibliotekar-komponist-fordeling for henne. Hun ender opp på konseptet fri flyt.
– At jeg var hundre prosent ansatt, men kunne si at nå tar jeg resten av dagen til å skrive musikk. Klokka 12 blir jeg komponist, liksom, ler hun. – Det hadde vært noe.
Hun avslutter med å legge vekt på at det er viktig for henne at de som er innom biblioteket opplever det som et sted der de kan puste, få god hjelp og blir ledet videre i sin egen utforsking.