Nytt fra Nordheim

Samlingen består av komponistens skissebøker, notater, førsteutkast med rettelser og tidlige versjoner av verker som Listen, Colorazone og Nedstigningen. Noe av materialet er ikke tidligere utgitt eller fremført.

– Vi er veldig takknemlige for denne gaven. Nå håper vi flere har lyst til å undersøke og forske på dette, sier Ellen Ugelvik, leder for Arne Nordheim-senteret ved NMH.

Materialet er gitt i gave fra samler og forretningsmann Martin Schøyen, og ble overrakt Ugelvik og bibliotekleder Johan Jørgensen i begynnelsen av mars.

Fra før har Musikkhøgskolen en stor mengde Nordheim-materiale, som nå oppbevares på Nasjonalbiblioteket og har blitt digitalisert. De nye dokumentene sørger dermed for at samlingen blir mer komplett.

– Her er det stort potensiale for veldig god forskning, og en gyllen mulighet til å jobbe med helt nytt kildemateriale, sier Jørgensen.

Han understreker at det gjelder både musikologisk forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid.

– Det kan også skape grunnlag for nye, spennende fremføringer, når man nå har tilgang på hittil ukjente skisser og versjoner. Plutselig oppdager vi noe vi ikke visste fra før som kan skape ringvirkninger.

Som eksempel trekker Ugelvik frem filmmusikken til Stella Polaris, som Nordheim vant Amanda-prisen for i 1993.

– Mye av musikken ble tatt bort i prosessen, slik at det som ble brukt i filmen var veldig sparsomt. Men resten av Nordheims materiale eksisterte fremdeles, og i 2020 fikk hans mangeårige samarbeidspartner Mats Claesson satt tilbake all originalmusikken, forteller hun.

– Vi fikk godkjennelse av regissøren til en visning med alt av lyd. Det ble et helt annet filmuttrykk og var en svært spennende kunstopplevelse.

Et annet eksempel er en konsert med forskningsprosjektet Goodbye Intuition, som brukte lydfiler av Nordheims musikk i sin ’interactive human-machine’. Musikerne ’matet’ inn lydfilene, og improviserte sammen over det nye lydbildet som maskinen produserte gjennom en algoritme.

– Det var en veldig fin måte å bruke materialet på. Og utrolig interessant å høre Nordheims «signatur» i en ny drakt sammen med ledende improvisasjonsutøvere, ti år etter hans bortgang.

Hun er særlig fascinert av komponistens tankesett, og den grensesprengende og undrende måten å tilnærme seg musikk på. Det er en holdning de prøver å videreføre på Nordheim-senteret.

– Han jobbet på mange ulike måter, innenfor mange kunstuttrykk og sjangre; alt fra opera til lydinstallasjoner, elektroakustisk musikk og multimediale prosjekter... Han hadde en prosess-tankegang hvor han hele tiden jobbet materialet videre, og det ser vi eksempler på her, sier Ugelvik.

Dette bifalles av Harald Herresthal, professor emeritus ved Musikkhøgskolen. Han har skrevet boken «Fra hjertedypet stiger tonens strøm» om Nordheims unge år, og har selv jobbet med Arne Nordheim.

– Arne likte å jobbe med musikerne, så det sitter sikkert musikere rundt om i Norge som har et notat eller noe annet de har fått fra ham. Jeg har vært med på noen sånne prosesser. Han ble ofte veldig kreativ når han hørte verkene sine bli spilt, forteller Herresthal.

– Jeg har selv en lapp hjemme som det står «Til Harald» på, som jeg fikk utlevert etter en konsert eller generalprøve en gang. Det er et tillegg til Response, på fire takter, som jeg da skulle legge til et eller annet sted i stykket. Noe av det vi har fått overlevert her er også trykte noter hvor han har skrevet inn endringer, og så har musikerne fått en ny versjon etterpå.

Han trekker også fram Nordheims fiolinkonsert, og den gangen sønnen Peter Herresthal jobbet med stykket.

– Peter påpekte at det var enkelte partier som var tatt ut i førsteutgaven som var fiolinteknisk mulig å få til. Han kom med noen alternative forslag for å få det inn igjen, og Nordheim var veldig fornøyd med det. Han satte stor pris på nært samarbeid og tilrettelegging, men ville helst at notene skulle stå slik de var i tilfelle det ble mulig å spille det i fremtiden. Det er et godt eksempel på at det er nyttig å kunne studere originalmanuskripter! Han var åpen for innspill, men samtidig veldig bestemt på hva han ville ha.

Fremover skal det overleverte materialet undersøkes nærmere, og Herresthal, Ugelvik og Jørgensen håper det vil gi inspirasjon til gode prosjektsøknader.

– Det er ikke bare noter her, men bilder, brev og andre artefakter også, sier Jørgensen.

Apropos artefakter. I tillegg til dokumentene består det overleverte materialet av en ganske så enorm, oransje kimono, med vakre broderier og forseggjorte detaljer.

Dette staselige antrekket ble en gang gitt i gave til Nordheim og kona, interiørarkitekt Rannveig Getz, fra Japans ambassadør til Norge. Getz samlet på kimonoer, og etter å ha sett samlingen mente ambassadørparet at den ville passe godt inn der.

– Den blir et symbol på at Musikkhøgskolen, som Nordheim, er åpne for musikalske inntrykk fra utenfor Norge også, sier Herresthal.