Ellen Ugelvik: Mellom stolene

– For mange er det det å stå på scenen som er høydepunktet. Men jeg synes egentlig at utforskingsperioden er aller mest interessant, sier Ellen Ugelvik.

Hun er pianist og nyslått professor i samtidsmusikk-utøving på NMH, og leder Arne Nordheim-senteret for kunstnerisk forskning (NordART).

I tillegg til en mangfoldig praksis som musiker og scenekunstner har hun gjennom mange år forsket på prosessene og dynamikkene rundt det å fremføre ny musikk.

På veien opplevde hun å havne mellom opptil flere stoler, og måtte flere ganger finne sin egen måte å passe inn på.

Både der hun kom fra, der hun var, og der hun ønsket å lande.

– Begge foreldrene mine er veldig glade i musikk, selv om de ikke er utdannet i det. Så de tok mye initiativ, sier Ellen.

Hun ble født i 1971, og vokste opp i Fyllingsdalen utenfor Bergen.

I femårsalderen begynte hun å øve piano sammen med moren, som kunne spille litt. Og derfra ballet det på seg med både pianoundervisning, fiolin og samspill i en blokkfløyte-gruppe.

Og selv om hun skulle ende som pianist var det blokkfløyta som ga henne den første, store musikkopplevelsen. En sånn som fremdeles sitter i.

– Det var et julespill med blokkfløytegruppen, et lite orkester og sangere. Og jeg husker så sinnssykt godt hvordan jeg likte det; en følelse av en spesiell type fellesskap. Det var noe som kom i gang, rett og slett. Jeg kan fortsatt nynne flere av melodiene.

Helt fra start syntes hun det var gøy å øve, spennende å utforske. Sammen med leksene fra skolen ble øvingen en av de daglige pliktene.

– Storesøsteren min spilte også piano, og var veldig god på obo. Men jeg tror hun syntes det var litt irriterende at jeg likte å øve, for hun syntes det var kjedelig. En gang smurte hun syltetøy på tangentene.

Ellen stopper og tenker seg litt om.

– Jeg er litt usikker på det minnet der. Men jeg har det fra et eller annet sted.

Klissete piano-tangenter var imidlertid ikke den eneste utfordringen for en ung musiker på 70-tallet. I drabantbyen Fyllingsdalen var nemlig fiolin noe av det teiteste du kunne drive med, forteller Ellen.

– Det å gå rundt med fiolinkassen var altså så pinlig. Jeg hatet det. Å møte på noen med den, det var ikke noe kult.

Og hun var ikke den eneste som gikk rundt og gjemte seg; naboen spilte også fiolin.

– Jeg husker at vi satt og spiste middag, og så at han snek seg opp i skauen med fiolinkassen. Han gikk ikke nedover gaten.

Den gangen var det blodig alvor, men nå ler hun av det hele.

Dessuten syntes hun jo egentlig det var ganske gøy å spille i Hordaland ungdomssymfoniorkester. Flinke og seriøse medmusikere, dyktig dirigent, møte med de store symfoniene, utenlandsturer.

– Men det var liksom bare helt «ut» i Fyllingsdalen. Den største utfordringen var å komme seg til prøvene!

Og når hun først hadde kommet seg til orkesterprøven merket hun fort at hva som var ut i drabantbyen, og hva som var ut blant de klassiske musikerne, ikke stemte over ens.

For der møtte hun en slags overklasse-kultur som hun heller ikke følte seg helt hjemme i.

– Det var folk som gikk mye med silkeskjerf, og feiret Mozarts bursdag, beskriver hun.

Og ler igjen.

– Det var så nerdete og veslevoksent. I de miljøene følte jeg meg veldig utenfor.

Med andre ord satt hun godt plassert mellom to stoler. Selv var hun ikke så opptatt av klassisk musikk, annet enn at det var gøy å spille. Men pop og rock måtte hun altså ligge lavt med.

Hun understreker imidlertid at det også var variasjon blant ungdommene i orkesteret.

– Mange av dem har blitt musikere, og jeg kjenner dem fortsatt. Men den gangen var det litt kulturkrasj for min del, sier hun.

Etter hvert var det uansett pianoet som overtok.

Mye på grunn av en lærer som ikke bare introduserte henne for mer eksperimentell musikk og improvisasjon. Men som også ble et første møte med det å være musiker:

Einar Røttingen, nå professor ved Universitetet i Bergen.

– Han var ganske ung, så han kom litt nærmere, for jeg hadde hatt lærere som var en del eldre. Og så var det tøft å høre på når han spilte sjøl, for han var så rå, forteller Ellen.

– Det var litt nytt, at det gikk an å være musiker. Ingen i min familie har drevet med det profesjonelt på noe vis.

I tillegg til nye impulser fra læreren oppdaget Ellen mye ny musikk sammen med storesøster Ingrid. Hun som (muligens) hadde smurt syltetøy på tangentene i unge år.

– Hun tok med masse nytt inn. Noe av det var utrolig stygt, ler Ellen.

– Den typen band som det tok tid for meg å venne meg til å like.

Sjangerbredden var stor, men det gikk mye i alternativ rock og post-punk. Gjerne på høyt volum.

– Vi var hjemme aleine i påsken et år, jeg var vel rundt 15. Vi slukket alt lyset og satte på noe greier, kjempehøyt! Og det var akkurat som vi bare nøt det, beskriver hun.

Selv om hun valgte å gå økonomi-linje på videregående sluttet hun ikke å spille.

Timene med pianist Røttingen fortsatte, og etter som han underviste på musikklinja på Langhaugen videregående ble Ellen også invitert med på et prosjekt sammen med noen av hans elever.

– Der fikk jeg innblikk i et større miljø, for det var litt ensomt på min videregående. Ingen andre der drev med musikk på den måten, det var en litt annen gjeng.

Dermed oppsto ideen: Gikk det kanskje an å søke seg inn på høyere musikkutdanning?

Pianolæreren oppfordret henne til å prøve, og Ellen tenkte at det kunne vel ikke skade. Hvis hun ikke kom inn var det fremdeles tid til å søke på noe annet.

Teori-treningen fikk hun hjelp til av en av elevene på Langhaugen som også skulle prøvespille. Annabel Guaita, en annen vordende pianist og kunstforsker.

– Jeg hadde null kunnskap om musikkteori, så jeg husker hun sendte noen kassetter så jeg kunne sitte og øve. Utrolig sjenerøst å hjelpe meg på den måten, sier Ellen.

Høsten 1990 begynte hun på Bergen musikkonservatorium, nå Griegakademiet. Først fire år på pedagogikk-linjen, og deretter ett år til med kammermusikk.

– Jeg følte at jeg hang litt bak fordi jeg ikke hadde gått musikklinje. Spesielt i teorifagene. Så da tok jeg noe ekstra, forklarer hun.

Og studievalget viste seg å være helt riktig.

– Det var veldig stas. Det å øve sånn døgnet rundt var jo dødskult. Vi fikk nøkkelkort til konservatoriet og kunne gå inn midt på natten. Det var så gøy!

Baksiden av medaljen var at hun måtte bytte hovedinstrumentlærer. Det ble ikke full klaff. Men etter et par år var hun tilbake med Einar Røttingen, og en gruppe medstudenter som jobbet grundig og hardt.

I tillegg til musikkfagene hadde hun praksis i skolen og på kulturskole. På ett tidspunkt skrev hun en oppgave om musikkundervisning på Steinerskolen.

– Jeg var der og observerte i en periode, som var knallgøy. Jeg syns pedagogikken var kjempespennende, og hadde en opplevelse av skrekkblandet fryd da jeg skulle ut i skolen og prøve å undervise, sier hun.

Etter som studiestedet lå i hjembyen var det enkelt å veksle mellom medstudenter og venner hun hadde fra før. Og det gjorde hun.

For også på konservatoriet hadde hun den samme følelsen av å ikke alltid passe helt inn.

Silkeskjerf-faktoren var fremdeles høy, og bergensdialekten ofte av det penere slaget.

– Kanskje det høres sytete ut, men jeg husker at jeg følte meg litt merkelig. Jeg kledde meg veldig frikete, likte å gå på klubber og var ofte på Garage og Hulen.

I kontrast til dette forteller hun om student-fester hvor kvelden gikk med til å sammenligne ulike innspillinger av klassiske stykker. En situasjon som mange musikk-studenter nok vil kjenne seg igjen i.

Ellen satt med følelsen av at komponistene ble dyrket som guder.

– Jeg vet at mange elsker sånn skikkelig nerding, men det var ikke helt for meg, sier hun.

De første studieårene ble hovedsakelig preget av arbeid med klassisk standardrepertoar. Selv syntes ikke Ellen det var så veldig interessant.

For mens mange av medstudentene søkte seg mot Bach, Mozart og Beethoven for videre arbeid, hadde hun fått sterkere og sterkere interesse for samtidsmusikken.

Samtidig satt hun med en følelse av at noe repertoar ble løftet mer enn annen musikk.

– Jeg spilte jo egentlig samtidsmusikk hele veien, men møtte motstand når jeg for eksempel ville bruke det på eksamen. Det kjentes som at den nye musikken hadde lavere status, forteller hun.

Sisteåret på Griegakademiet fikk hun endelig jobbe utelukkende med samtidsmusikk. Gjennom studiet fant hun også flere interessante folk å samarbeide med, særlig blant komponistene, som ville være med å lage nye ting.

Og et av de viktigste resultatene av studietiden i Bergen var piano-duoen My Funny Ellentine, sammen med medstudent Tine Kolbjørnsen.

– Det var redningen for meg. Jeg syntes det var skummelt å opptre solo, men når vi jobbet sammen var det lettere.

Dette samarbeidet skulle ikke bare ta henne videre ut i arbeidslivet, men også til utlandet.

På konservatoriet i Amsterdam jobbet nemlig en annen, norsk pianist som skulle få stor betydning for det videre arbeidet deres.

– Jeg har alltid vært kjempefan av Håkon Austbø sin måte å spille på, hans tilnærming til musikken. Så det var utrolig kult å komme dit, sier Ellen.

Da de to pianistene søkte seg videre til masterstudier i Amsterdam var det som duo. For utøverkarrieren var allerede i gang.

De søkte og fikk debutstøtte fra Rikskonsertene, og holdt etter hvert debut-konsert i Universitetets aula i Oslo. Det førte til flere spillejobber, turnéer og festivaloppdrag.

Mye av grunnen til at duoen ønsket å studere hos akkurat Austbø var hans vilje til å ta sjanser i spillet sitt. Og de ble ikke skuffet. Få måneder etter at de kom til Amsterdam spilte han en konsert, i anledning sin egen 50-årsdag.

– Han spilte så fort at vi bare «er det mulig?!» beskriver Ellen.

– Og så, i brøkdelen av et sekund, gikk det rakt til helvete. Men så var han tilbake igjen. Tenk, begge deler på samme konsert. Takk og lov! I stedet for å sikre seg og spille litt saktere «for da vet jeg at jeg nailer det».

Den musikalske skoleringen var altså alt de kunne håpet på. Det de derimot ikke ble så skolert i var kunsten å ordne seg spillejobber på egen hånd.

Der måtte de bare prøve seg frem.

– Vi gikk skikkelig hardt til verks. Vi søkte penger og leide lokaler og lagde jobbene sjøl. Måtte være aktive sosialt og prøve å oppsøke folk og fond og festivaler og forskjellig, forteller Ellen.

Og det harde arbeidet bar frukter. De ble ettertraktet, og her hjemme lagde blant annet Bergens Tidende flere saker om duoen.

– De kom til Amsterdam og lagde reportasje. Jeg husker at vi satt på en pub og røykte og drakk masse øl, og så var det selvfølgelig akkurat det bildet som kom på forsiden, minnes hun.

Men etter endt master-eksamen våren 1997 bestemte duo-partneren seg for å avslutte karrieren som profesjonell musiker. Da måtte Ellen tenke nytt.

Hun ble i Amsterdam i et år til for å jobbe mer med Austbø, nå som solist.

Deretter dro hun til Leipzig for å ta diplomeksamen hos pianisten Steffen Schleiermacher, samtidig som hun hadde spillejobber både ute og hjemme.

I to år pendlet hun mellom Tyskland og Norge, mens hun for alvor rendyrket samtidsmusikken og sitt eget uttrykk. Deretter plukket hun opp noe av repertoaret fra duoen, sammen med ingen ringere enn Håkon Austbø selv.

Og selv om My Funny Ellentine tok slutt angrer hun absolutt ikke på all jobben de la ned.

– Det var ikke bortkastet. Jeg tror egentlig jeg trengte det samarbeidet for å tørre å gå for å være musiker. Det å stå sånn alene er jo helt hinsides krevende.

Men nå var det nettopp det hun skulle gjøre; stå alene. Hun hadde bosatt seg i Oslo, og for å ha noe mer forutsigbar inntekt jobbet hun på en privat musikkskole ved siden av konsertvirksomheten.

– Jeg visste jo ikke om det kom til å gå, selvfølgelig. Men jeg var veldig fornøyd med å ha kjempelite penger og bare kunne holde på, sier hun.

I tillegg til lærere og kolleger trekker hun fram foreldrenes holdning som avgjørende for at det faktisk gikk.

For selv om de ikke visste så mye om hva det innebar å skulle bli musiker, støttet de alltid opp om det hun drev med.

– Det var sikkert derfor det gikk an å tenke «går det, så går det». Jeg visste at jeg kunne flytte hjem i en periode hvis det skulle bli krise, sier Ellen.

Dessuten opplevde hun det som befriende å komme fra et miljø det ingen andre var musikere. Selv om hun kanskje kunne hatt bedre grunnlag og større nettverk, slapp hun unna press om å lykkes.

– Det at ingen forventet noe har vært utrolig deilig for meg. Det spilte ingen rolle om det gikk dårlig, liksom.

– Så det lå en del frihet i å komme fra Fyllingsdalen også?

– Ja, enormt mye frihet.

Derfra gikk det slag i slag.

I 2003 prøvespilte hun og fikk plass i Rikskonsertenes program INTRO-klassisk, samtidig med sanger Eir Inderhaug. Det ble starten på tre år med turneer og større produksjoner.

Ellen fikk samarbeide med folk fra alle mulige greiner innen scenekunst: dans, figurteater, lydkunst, scenografi, video, dramaturger og regissører.

– Det var en kjempemulighet. Jeg spilte kun samtidsmusikk på prøvespillet og tenkte litt sånn...er det greit? Så gikk det heldigvis bra. Det var det jeg var interessert i og sto for.

I 2008 ble hun en del av samtidsmusikk-ensemblet asamisimasa, sammen med Tanja Orning (cello), Rolf Borch/Kristine Tjøgersen/Morten Barrikmo (klarinetter), Håkon Stene (perkusjon) og Anders Førisdal (gitar). Et samarbeid som fremdeles varer.

Samme år utga hun sitt første solo-album, «George Crumb: Makrokosmos I – II», som vant Spellemannprisen i klassen samtidsmusikk. Spellemann ble det også på asamisimasa, både i 2012 og 2015.

I 2012 var hun dessuten tilbake i høyere musikkutdanning, nå som ph.d.-stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid på Musikkhøgskolen.

– Jeg visste at jeg skulle gjøre flere klaverkonserter i forskjellige sammenhenger, og tenkte at det kunne være en anledning til å samle det i et større prosjekt, forklarer Ellen.

Ellens kunstneriske forskningsprosjekt handlet om piano-solistens rolle i fremføring av ny musikk. Og hvordan både feltet som helhet, og det personlige uttrykket, blir lidende under en praksis som hovedsakelig er tuftet på velkjent klassisk musikk.

Man trenger kanskje ikke å være rakettforsker for å skjønne hvor inspirasjonen kom fra.

– Statusen til samtidsmusikken er nok oppadgående, men den var ikke nødvendigvis det i 2012. Da hadde jeg sluttet å tenke på det, helt til jeg skulle jobbe med refleksjonsmaterialet.

– Da kom det veldig tydelig fram, så det var veldig kult å skrive det litt ut, sier Ellen.

Siden har hun fortsatt med å utforske ulike sider av samtidsmusikken, alltid med full åpenhet og risikovilje.

Hun forteller blant annet om to prosjekter av Trond Reinholdtsen, hvor kunstnerne iførte seg store masker og måtte ut i vannet på Hovedøya og slåss med en tropp synkronsvømmere.

Og et annet hvor hun, som én av to pianister, byttet på å spille noe av det heftigste repertoaret i samtidsmusikk-litteraturen gjennom fire timer. Iført lang parykk og fotsid kappe. Ellen beskriver noen av verkene som «så og si uspillelige».

– Det er noe med at man føler at dette går bare ikke, men likevel komme seg gjennom det. Og skape et eller annet som i hvert fall ligner på det som står i noten, sier hun.

Nettopp disse risikoelementene går ofte igjen i kunsten til Ellen. En vilje til å teste grenser, og følelsen av at det når som helst kan oppstå noe som man bare må løse der og da.

– Jeg har spilt en del stykker på noen dingser som plutselig bare faller fra hverandre. Den der tilstedeværelsen, når du vet at det kan gå helt galt…

En annen gang, under pandemien, spille hun et stykke utendørs sammen med to kolleger. På munnspill. I minusgrader.

– Det ble helt surklete, vi hørtes ut som en gjeng med frosker! Men når jeg hører på det i ettertid er det noe av det fineste jeg har vært med på. Skjørheten, tilstedeværelsen, det ekte i situasjonen, med lydene fra byen som plutselig ble en del av det.

13 år etter at hun kom til NMH har hun vært involvert i flere forskningsprosjekter, undervist og veiledet studenter og stipendiater, og gjort seg fortjent til professor-tittelen.

Karrieren som utøvende musiker fortsetter, med flere planlagte prosjekter i tiden fremover. Blant annet en klaverkonsert av Kristine Tjøgersen kombinert med Beethovens sjette symfoni.

Hun innrømmer at det blir mye jobb.

– Jeg er nok ganske utholdende, og kanskje sta. Men jeg syns det er utrolig spennende, man kan realisere ganske crazy prosjekter hvis man jobber masse, sier hun.

– Ble det sånn som du hadde tenkt?

– Nei, det ble sinnssykt mye bedre.