Rektors tale ved semesteråpninga 2023

Det er en stor glede å stå her igjen og ønske høytidelig velkommen til et nytt studieår.

Året har riktignok startet allerede for veldig mange – dere som er nye har hatt oppstartsprogram og allerede spilt konsert forrige uke. Det var virkelig fantastisk å oppleve alle førsteårsstudentene på bachelor synge i kor og fremføre «In C» av Terry Riley på nær sagt alle instrumenter på universitetsbiblioteket på fredag!

Også veldig inspirerende, var det å møte og lytte til kollegaene på fellesdagen sist torsdag, der vi fikk eksempler på en stor, stor vifte av hva pedagogisk og kunstnerisk utviklingsarbeid og forsking kan være her på NMH.

Som sagt: i disse dagene går vi for fullt inn i jubileumsfeståret her på Musikkhøgskolen, med program hele dagen på søndag – fra paraden går fra Jernbanetorget like etter 11 via 50 ulike arrangementer og konserter rundt Universitetets aula på Karl Johan og til festkonserten om kvelden.

Jeg minner også om at ordføreren har invitert til flott mottakelse på Rådhuset neste mandag klokka 15. Det er plass til alle! Og still opp når vi skal ta fellesbilde neste mandag kl. 13.

Så vil det bli en rekke arrangementer videre utover i studieåret – fra Ultimafestivalen til kirkemusikkbegivenheter, små og store konferanser og selvsagt: konserter!

Kanskje kan det oppleves litt paradoksalt at vi spiller opp til feiring akkurat nå, når vi egentlig ser tilbake på et år som har vært preget av kamp.

På grunn av verdenssituasjonen og prioriteringer regjeringen vår har gjort, går vi inn i dette studieåret med strammere økonomiske rammer enn på lenge. Det merkes. Samtidig vet vi at vi fortsatt leverer og vil levere musikkutdanning på høyt internasjonalt nivå også i år og framover. Takket være alle ressursene vi uansett har – aller mest: de menneskelige, som hos oss i stor grad er drevet av musikalske og kunstneriske krefter.

Kanskje er det faktisk i tider som dette at det er ekstra viktig å vise seg fram, slik jubileet gir anledning til, vise verden hvem vi er, hva vi gjør og hva vi betyr – for hele samfunnet.

Vi er også glade over at vi tar imot studenter fra en lang rekke land utenfor Norge, selv om noen av dem – de fra utafor EØS-området – nå må betale en høy avgift for å komme hit. En avgift vi og mange har slåss mot.

Jubileet gir oss sjansen til å lære og bli inspirert av historia vår.

Siden jeg for noen år siden faktisk var leder for NMHs historieprosjekt – satt i gang under det forrige rektoratet – kunne jeg nå snakket i timevis om hvordan det hele startet, egentlig med organistutdanning allerede i 1883, som igjen ble til musikkonservatoriet, alt grunnlagt drevet av «Lindemennene» vi ser på byster langs veggen her i denne salen.

Jeg kunne også lagt til noe om kvinnene som historieprosjektet har hentet frem fra skyggen – for eksempel om Anna Lindeman, som også drev skole, komponerte og underviste, eller om Signe Lindeman som ble landets første kvinnelige konsertorganist. (Jeg kunne til og med lagt inn en parentes om hvor begeistret Signe var for Josephine Baker, kabaretartisten som gjerne opptrådte i bananskjørt og toppløs, som hun opplevde da hun og mannen var på bryllupsreise i Paris (og enda en parentes om hvordan den begeistringa kan ha vært med å legge grunnen for skilsmissen noen år seinere)).

Eller jeg kunne fortalt om de store lokaliseringsdebatten rett før 1973 som endte med knappest mulig flertall for Oslo. Selv om Harald Sæverud mente at det musikalske jordsmonnet i Bergen var så godt at det nærmest kunne vokst en musikkhøgskole rett opp av bakken der vest.

Eller jeg kunne fortalt om den uendelige kampen for å få nok rom til det vi holder på med – alle de ulike adressene fram til dette huset stod klart i 1989 og hus to i 2007, etter fusjonen med Østlandske Musikkonservatorium – og hva vi kjemper med i dag.

Men alt dette får dere heller lese mer om i jubileumsboka til Alfred Fidjestøl eller noen av de mange andre publikasjonene som kommer ut av historieprosjektet – inkludert det flotte jubileumsmagasinet som også forteller mange historier om hva det er blitt av noen av de som har studert her – ute i verden, etterpå.

For det ene jeg vil stanse ved og si noe om på en dag som dette, er det verdigrunnlaget som preget dem som grunnla denne skolen for 50 år siden.

Vi bygger stadig på det, tenker jeg. Og et viktig valg som ble tatt den gangen, var at NMH skal være mye mer enn et eliteakademi for bare de aller fremste solist-emnene. De skal også gå her, men oppdraget var – og er – større enn som så.

Her vil jeg gjerne sitere min forgjenger Robert Levins tale på åpninga i 1973:

– Musikkhøgskolen skal forsyne samfunnet med høyt kvalifisert arbeidskraft på en rekke felter innenfor den utøvende og skapende musikk og musikkpedagogikk.

– Vet vi så noe om hvilke musikktyper vi trenger?

– Meget vet vi! Vi vet at rundt omkring i vårt land ropes det etter musikklærere i skolen, ledere av og lærere til musikkskolen, kor-, korps- og orkesterinstruktører, musikere som grunnstamme i våre regionorkestre, kirkemusikere og musikere til å konsertere i lokalmiljøet. Vi vet videre at våre profesjonelle orkestre trenger høyt kvalifiserte musikere. Vår eneste opera trenger vokale krefter både til kor og til solistoppgaver. I produksjonen av film og teatermusikk trengs det arrangører og utøvere. Underholdningsmusikken, jazzen, popen trenger musikere. Det er stort behov for skapende musikere, både med tanke på de ulike sider ved konsertlivet, med tanke på bruksmusikken og på videre pedagogisk arbeid. Og til sist – og så visst ikke minst – er det behov for konserterende solister.

Levin stopper opp ved tre stikkord i oppdraget til NMH:

Samfunnet. Musikken. Mennesket.

De tre ordene og sammenhengene mellom dem skal vi også få fundere over i året som kommer, når vi skal i gang med en strategiprosess – løfte blikket og si noe om hva musikkhøgskolen skal være de neste ti, tjue og kanskje femti åra.

Og så sa Levin så fint om det som binder oss alle sammen her, som motiverer oss:

– Musikken er vår leire. Det er den vi skal arbeide med. Musikk – størrelsen som ikke kan defineres, som sprenger ordets grenser, som påvirker sinnene, begeistrer, opphisser, beroliger, som har større makt enn tusen ord og tunge våpen, som er den høyeste av alle musiske kunster – for et materiale vi har fått!

Men det vil jeg introdusere noen av menneskene og materialet vi har her i dag, nemlig studentene Elisabeth Lund Tomter og Oskar Valand Halvorsen, som skal spille fjerde sats av Schumanns Märchenbilder for oss: «Langsam, mit melancolischem Ausdruck».

Og erklære det 51. studieåret i NMHs historie for åpnet.