Studentleiars tale ved semesteropninga 2024

Mine damer og herrar, kjære gjestar og kjære studentar.

Det er med stor glede eg ønsker dykk alle velkommen i dag. Til våre nye studentar, som no begir seg ut på denne spennande reisa med læring og oppdaging, velkommen til starten på det eg håper vil bli eit transformativt og inspirerande kapittel i liva deira. Til våre erfarne studentar, som fortset å byggje vidare på sine kunnskapar og ferdigheiter, velkommen tilbake – dedikasjonen og lidenskapen deira er det som får dette fellesskapet til å blomstre.

Ein varm velkomst også til medlemmane av administrasjonen og dei trufaste lærarane våre. Og til slutt, ønsker eg å gi ein spesiell velkomst til representantane frå Kunnskapsdepartementet. Deira støtte og leiarskap er avgjerande for å forme framtida for vårt utdanningslandskap, og vi er stolte over å ha dykk med oss i dag.
Saman dannar vi eit fellesskap via til læring, kreativitet, og jakta på framifrå resultat. Eg er begeistra for å vere her med dykk alle mens vi går inn i eit nytt år med vekst, utforsking, og prestasjonar.

Da eg først byrja reisa mi inn i musikkutdanninga, hadde eg eit anna bilete av kor eg skulle ende opp. Som mange av dykk, hadde eg ein draumeskule i tankane, ein stad eg trudde ville vere den perfekte matchen for mine ambisjonar og lidenskapar. Men livet overraskar oss, og nokre gongar viser det seg at dei vegane vi ikkje vel først, er dei som fører oss dit vi verkeleg høyrer heime.

For å vere heilt ærleg, var ikkje NMH draumeskulen min i starten. Eg hadde auga retta mot andre institusjonar, stadar eg trudde ville gi meg akkurat det eg leita etter. Men da omstenda endra seg, byrja eg å vurdere NMH – ein skule eg ikkje eingong hadde besøkt, i eit land eg ikkje hadde sett foten i.

Og så kom eg hit. Frå første stund blei eg møtt med ei kjensle av fellesskap og ein djupt rotfesta kjærleik til musikk som trengjer gjennom kvart hjørne av denne institusjonen. Lidenskapen til lærarane, samhaldet blant studentane, og den rike historia til NMH endra raskt perspektivet mitt. Eg skjønte at dette ikkje berre var ein stad for å studere musikk – det var ein stad å leve i han.

Det som slo meg mest, var forpliktinga til å fostre den unike stemma til kvar student. Ved NMH fann eg eit miljø som oppmuntrar til eksperimentering, støttar kreativitet, og hyllar individualitet. Det er ein stad der du ikkje berre er ein student – du er ein bidragsytar til eit levande, kunstnarleg fellesskap. Lærarane her lærer ikkje berre bort; dei inspirerer. Dei utfordrar oss til å utforske utover grensene for komfortsona vår, til å vekse, ikkje berre som musikarar, men som tenkjarar og skapande individ.

Ein smeltedigel

Mangfaldet av talent og perspektiv blant mine medstudentar har òg vore ein augeopnar. Eg har forstått at NMH tilbyr noko verkeleg spesielt: ein smeltedigel av musikalske stilar, idear og kulturar som berikar vår felles erfaring. Det er her eg har oppdaga nye moglegheiter i musikken som eg ikkje hadde vurdert før.

NMH var kanskje ikkje den skulen eg opprinneleg drøymde om, men no kan eg ikkje førestille meg å vere nokon annan stad. Det har blitt ein plass der draumane mine har utvikla seg, utvida seg, og tatt nye former. Denne skulen har lært meg at nokre gongar er det den uventa vegen som fører til den mest djuptgripande veksten og realiseringa. Til alle som kanskje føler seg usikre på reisa si, vil eg seie dette: ha eit ope sinn. Staden du ender opp på er kanskje ikkje han du først såg for deg, men det kan vere akkurat der du treng å vere.

NMH er no min draumeskule, ikkje fordi han alltid var førstevalet mitt, men fordi det har blitt plassen der eg kan realisere mitt fulle potensial. Tusen takk for at de har tatt meg imot i dette utrulege fellesskapet. Eg er stolt over å kalle NMH heimen min, og eg ser fram til all musikken vi skal skape saman. Aller mest er eg stolt over å kunne seie at Noreg er heimen min.

Noreg har lenge vore kjend for sitt sterke band til kultur, ei tilknyting som strekkjer seg tilbake gjennom hundreår med historie, tradisjon og innovasjon. Denne kulturarven er ikkje berre ei samling av gjenstandar eller minne; det er ei levande, pustande kraft som formar kven vi er som folk. Det blir uttrykt i kunsten, litteraturen, teateret og musikken vår.

Kulturutdanning er ikkje berre eit tillegg til den tradisjonelle akademiske læreplanen; det er ein essensiell del av den. Det fostrar kreativitet, kritisk tenking og emosjonell intelligens. Gjennom kunsten lærer vi å uttrykke oss sjølv, å forstå andre, og å verdsetje mangfaldet i den menneskelege erfaringa. Dette er særleg tydeleg i rolla til musikkskulane, som fungerer både som utdanningsinstitusjonar og kulturelle voktarar.

Våre musikkinstitusjonar er meir enn berre stader der studentar lærer å spele instrument eller synge. Dei er knutepunkt for kreativitet, der unge sinn blir fostra og der talent blir oppdaga og finpussa. Dei gir eit rom der studentar kan utforske djupna av kreativiteten sin, der dei kan eksperimentere med lyd, rytme og melodi, og der dei kan lære verdien av disiplin, samarbeid og uthald.

Men utover ferdigheitene og kunnskapen dei formidlar, bidrar musikkinstitusjonane til noko enda meir djuptgripande: utviklinga av allsidige, empatiske og kulturelt medvitne borgarar. I ei verd som stadig blir meir samanvevd, men ofte på same tid delt, er evna til å forstå og verdsetje ulike kulturar og perspektiv viktigare enn nokon gong. Musikk, som eit universelt språk, har krafta til å byggje bruer, til å bringe folk saman, og til å fostre ei kjensle av fellesskap og felles mål.

Trua kultur

I Noreg er vi heldige som har ein sterk tradisjon for å støtte kulturutdanning. Likevel må vi ikkje ta dette for gitt. I dei seinare åra har vi opplevd budsjettkutt som uunngåeleg har påverka musikkskulane våre og andre kulturinstitusjonar. Desse økonomiske innskrenkingane har ført til vanskelege avgjerder, der nokre program har blitt skalerte ned, ressursar har blitt strekte, og tilgangen til kvalitets-kulturutdanning har for mange studentar blitt trua.

Desse kutta har treft meg spesielt hardt, som student i dirigering. Eg har sett med eigne auge kor hardt dei har påverka fagområdet mitt. Lærarane våre, som har dedikert karrierane sine til å fostre den neste generasjonen musikarar, har kjempa utrøytteleg i årevis for å gjere programmet så bra som mogleg. Dei har investert sin lidenskap, ekspertise, og tida si i å skape eit miljø der studentar kan blomstre, der talent blir dyrka, og der kunsten å dirigere blir overført til framtidige generasjonar. Likevel, med desse budsjettkutta, blir mykje av arbeidet deira ugjort. Ressursane dei har kjempa så hardt for å sikre, blir rivne vekk, og framgangen dei har oppnådd står i fare for å bli snudd. Dette er ikkje berre eit tap for studentane som er direkte påverka – det er eit tap for den kulturelle veven i nasjonen vår. Verknaden av desse kutta går utover dei umiddelbare utfordringane med færre klasser eller redusert tilgang til instrument. Det påverkar moralen til pedagogane som har vigd seg til handverket sitt, berre for å sjå innsatsen deira bli undergraven av økonomiske avgrensingar.

Det avgrensar moglegheitene for studentar, spesielt dei frå mindre privilegerte bakgrunnar, til å engasjere seg djupt i kunsten og til å oppdage sitt fulle potensial. Og det truar med å skape eit kulturelt vakuum, der tradisjonane og innovasjonane som har definert vår kunstnarlege arv ikkje lenger blir overført. Vi må erkjenne at den sanne kostnaden av desse budsjettkutta ikkje berre er økonomisk – men også finst i potensialet som går tapt i kvar student som ikkje får moglegheit til å utforske dei kreative evnene sine. Det er svekkinga av våre lokalsamfunn, der kunsten fungerer som ein vital tråd som bind oss saman. Og det er erosjonen av ein kritisk komponent av vår nasjonale identitet, ein som har gjort Noreg til eit fyrtårn av kreativitet og kulturell rikdom.

Difor er det avgjerande at vi revurderer prioriteringane våre og revitaliserer vår støtte til kulturutdanning. Vi må sikre at studieprogram som dirigering, saman med alle andre kunstdisiplinar, får dei ressursane dei treng for å blomstre. Vi må forplikte oss til å gjenopprette og til og med auke støtta vår til desse essensielle programma, med forståing for at ved å nære kunsten, nærer vi sjølve sjela i samfunnet vårt.

La oss hugse at kulturutdanning ikkje er ein luksus, men ei nødvendigheit. Det er ei investering i hjartet og tankane til dei unge, i bevaring av vår kulturelle arv, og i å oppretthalde vitaliteten til nasjonen vår. Når vi no går vidare, la oss arbeide saman for å sikre at arbeidet til lærarane våre, lidenskapen til studentane og rikdommen i dei kulturelle tradisjonane våre ikkje berre blir bevarte, men feira og utvida.

Når eg står framfor dykk i dag, og deler mine eigne erfaringar og utfordringar i møte med avdelinga mi, vil eg understreke krafta i stemmene våre – særleg de som er studentar, både nye og gamle. Akkurat som eg har talt i dag, oppfordrar eg dykk alle til å gjere det same. Stemma di tel, og erfaringane dine er uvurderlege i utforminga av framtida for kulturutdanningssystemet. Det er lett å kjenne seg makteslaus i møte med budsjettnedskjeringar, institusjonelle og pedagogiske utfordringar, men hugs at endring ofte startar med enkeltpersonar som er villige til å kjempe.

Lidenskapen og kreativiteten din, og ditt engasjement for kunsten er det som driv desse programma framover. Om du føler at utdanninga di blir kompromittert, om du ser at det harde arbeidet til lærarane dine blir nedvurdert, eller om du trur at verdien av kulturutdanning blir oversett, ikkje ver taus. Sei ifrå, enten det er i studentmøte, gjennom brev til administrasjonen, eller ved å engasjere deg med medstudentar for å auke bevisstheit. Kjemp for viktigheita av kunsten, for vidareføringa av program som inspirerer og styrkar deg, og for erkjenninga av at kulturutdanning er like viktig som noko anna akademisk satsing. Del historiene dine, bekymringane dine, og ideane dine om korleis vi kan bevare og forbetre kulturutdanningssystemet. La dei få vite korleis desse programma har påverka livet ditt, og korfor dei må bli verna og støtta for framtidige generasjonar. Hugs, dette er utdanninga di, framtida di og kulturen din. Du har rett til å bli høyrt, og du har ansvar for å sikre at kunsten held fram med å blomstre. Saman kan vi utgjere ein forskjell. Vi kan sikre at arven frå vår kulturutdanning ikkje berre blir bevart, men styrkt og utvida for dei som kjem etter oss.

Så, til alle studentane her i dag, seier eg dette: Ver modig, ver tydeleg og ver urokkeleg i forsvaret ditt for kunsten. Vi er sterkare saman, og det er gjennom våre kollektive anstrengingar at vi sikrar at kunsten forblir ein levande og integrert del av samfunnet vårt. Utdanninga di handlar om å lære ferdigheiter, skaffe deg kunnskap, og førebu deg på framtida. Men det handlar også om mykje meir. Det handlar om reisa du tar, feila du gjer, og veksten som kjem frå dei. Det handlar om venskapa du dannar, latteren du deler, og minna du skapar på vegen.

Å vere student handlar ikkje berre om å perfeksjonere handverket ditt eller å utmerke deg akademisk. Det handlar også om å utforske kven du er, oppdage lidenskapane dine, og omfamne gleda ved læring i alle former. Det handlar om å presse grensene, ta risiko, og av og til feile – fordi i desse feila finn du motstandskraft, kreativitet og mot til å prøve igjen.

Når du navigerer tida di på skulen, hugs å verdsetje augeblikka med moro og samhald. Desse stundene formar deg like mykje som studia. Dei seine nattsamtalane, dei delte opplevingane i øvingar eller studiegrupper, og kameratskapen du byggjer med medstudentane dine – desse er grunnlaget for eit rikt liv.

Så, medan du forsvarer bevaring og forbetring av kulturutdanninga, ta deg også tid til å nyte denne unike perioden i livet ditt. Tillat deg sjølv å gjere feil, å lære av dei, og å vekse. Set pris på venskapa du byggjer, for dei vil vere ei kjelde til støtte og inspirasjon lenge etter at skulegangen din er over. Og viktigast av alt, aldri mist synet av gleda som kjem med læring og skaping. Utdanning er ikkje berre eit middel for å nå eit mål – det er ei livslang reise, fylt med oppdagingar, vekst, og lykke. Omfamn ho fullt ut, og la kunsten, studia dine og opplevingane dine leie deg mot ei framtid der du ikkje berre er dyktig og kunnskapsrik, men også medmenneskeleg, allsidig, og tilfreds.

Takk, og måtte tida di som student vere både rik og minneverdig.