For studenter
No En
Søk

Frykten for å bli avslørt

Omgivelsene bekrefter at du er en god musiker, men selv blir du ikke kvitt tvilen på egne ferdigheter. Når skal alle skjønne at du er en bløff? Bedragersyndromet var tema for CEMPEs STUDENT Talks #7.

Bedragersyndrom, såkalt impostor syndrome, ble første gang beskrevet av de amerikanske psykologene Pauline R. Clance og Suzanne A. Imes i en forskningsartikkel i 1978. Det psykologiske fenomenet viser til personer som tviler på egne ferdigheter til tross for tilsynelatende suksess i studier og på jobb. Personene innbiller seg at de har lurt andre til å tro at de er kompetente, og med det kommer frykten for å bli avslørt som en bedrager.

– Jeg kjente på det selv da jeg kom inn på profesjonsstudiet, jeg trodde det måtte være en systemfeil, forteller Susanna Solsrud, klassisk sanger og masterstudent i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole (NMH).

Sammen med Ole Martin Solberg, bassist og musikkpedagogikkstudent, er hun studentpartner i CEMPE for studieåret 2020–21. De to står bak studieårets første diskusjonsforum for NMH-studenter, Student Talks, hvor temaet er nettopp bedragersyndromet.

– I høytpresterende miljøer er dette noe alle kan kjenne seg igjen i. Vi tenkte det var fint å løfte det frem nå, i starten av skoleåret, når mange er nye og kanskje kjenner på disse tingene, sier Solsrud.

Andres ros preller av, egen ris absorberes

Med én meters avstand mellom stolene og en koronakapasitet på maks 30 personer, var Levinsalen fullsatt da bassist, komponist og psykolog Jo Fougner Skaansar åpnet med en presentasjon om bedragersyndromet. Det starter gjerne med en oppgave, sier han, at man skal spille et musikkstykke. Angst, selvtvil og bekymring for egen prestasjon melder seg, som igjen fører til overforberedelser eller prokrastinering. Positive tilbakemeldinger på fremførelsen tilskrives ikke egne prestasjoner, men hardt arbeid eller flaks. Feil, derimot, legger man på sin egen inkompetanse. Slik gir man næring til følelsen av å være en bedrager.

– Suksess bidrar ikke til å løse problemet, det blir til en syklus av selvtvil og redsel for å gjøre feil. Har man suksess er man redd for at det fører til større forventninger og større risiko for å bli avslørt i fremtiden. Å streve med dette gjør at man jobber ganske hardt. Det gjør også at de som kjenner på dette er ganske gode til å spille, forklarer Fougner Skaansar.

De som rammes er gjerne perfeksjonister, som setter høye mål for seg selv og dermed gir seg selv stor fallhøyde.

– Du har et loft og en kjeller uten trapp mellom. Enten når du toppen eller så er du en fiasko. Bedragersyndromet gjør at man kan streve med stress og angst.

Fougner Skaansar har selv vært i kontakt med flere musikere som kjenner på bedragersymptomet i større eller mindre grad. Det som kan hjelpe er å vite at tilstanden har et navn, at det er normalt og at man ikke er alene, konstaterer psykologen og musikeren.

– Det, og å gjenkjenne følelsen. I stedet for å tenke «nå blir jeg avslørt», tenk «nå kommer følelsen av at jeg kommer til å bli avslørt». Det er en stor forskjell.

Et gjenkjennelig fenomen

Fougner Skaansars introduksjon ble etterfulgt av en panelsamtale med Are Sandbakken, professor i kammermusikk ved NMH, og student Annie Eline Lundgreen, klassisk saksofonist og leder for Studentutvalget (SUT) på NMH. Lundgreen fortalte hvordan hun har kjent på mye usikkerhet knyttet til egne evner i møte med musikken, men at hun omsider har klart å finne et språk for det.

– Jeg har tenkt og skrevet mye om hva min motivasjon for å satse på musikk er. Min indre lyst kan jeg ikke måle mot andre. Jeg har laget en dyne som ligger over meg, et grunnlag for hvorfor jeg spiller. Den kan ingen ta fra meg.

For Sandbakken var bedragersyndromet et hittil ukjent begrep, men han tror de fleste kan kjenne seg igjen i aspekter av fenomenet – han selv inkludert.

– Jeg fikk plutselig en tittel fra jeg var ganske ung. Jeg tenkte, i all verden, skal jeg være den som fronter et helt fagfelt? Men jeg liker ros. Hvis jeg får jevnlig ros så tror jeg ofte på det, sier Sandbakken, og løfter frem musikkterapi som et fagfelt han tror man kan låne teknikker av med stort hell.

– Klassiske utøvere har gjerne en frykt for å spille feil. Det jeg drømmer om er at klassiske utøvere kan dra på en hytte og dele sine historier, ha frigjørende øvelser og komme ut av sitt gode skinn, slik som musikkterapeutene gjør. Det tror jeg kan være en rask inngang til noe som kan være bra, både når det gjelder det vi prater om nå og generelt.

I stedet for å tenke «nå blir jeg avslørt», tenk «nå kommer følelsen av at jeg kommer til å bli avslørt». Det er en stor forskjell.

Jo Fougner Skaansar -

Lettelse å løfte på lokket

Da begrepet impostor syndrome første gang ble lansert på 70-tallet var fokuset på høyt presterende kvinner. Nyere forskning tyder på at menn og kvinner er like mye utsatt, noe responsen fra salen bekreftet. Flere av de oppmøtte, uavhengig av kjønn, uttrykket stor lettelse ved at det ble satt fokus på problematikken. Én løftet blant annet frem frykten for å ikke elske musikk nok.

– Man får høre at man må gi alt for musikken. Det har skapt en frykt i meg for at jeg ikke føler det nok. Det handler ikke om evner, men om det som ligger bak. At jeg kanskje ikke elsker musikk nok.

Lundgreen nikket anerkjennende.

– Jeg tror vi mennesker ofte tenker enten svart eller hvitt. Du må sette musikken foran alt eller så skal du ikke drive med det. Du må selvsagt like å spille for å drive med musikk, men det finnes gråsoner. Du trenger ikke elske det hver eneste dag.

Forebyggende tiltak

Studieårets første Student Talks ble avsluttet med gruppediskusjoner blant de oppmøtte studentene. Hva kan man gjøre for å forebygge bedragersyndromet? Og hvis man kjenner på det, er det naturlig å nevne det for lærer eller medstudenter?

Fride Nøstdahl Hjelle og Joachim Mørch Meyer går fjerde året på jazzpedagogikk ved NMH. Begge fant mye gjenklang i beskrivelsen av bedragersyndromet.

– Det vanskeligste er å akseptere den man er, å ikke sammenlikne seg med folk. Det er bra å snakke om det, men da føler jeg også at jeg blir han fyren, at det er synd på meg. Derfor har jeg ikke sagt noe, sier Mørch Meyer.

– For oss som går pedagogikk tenker jeg at det handler mye om hva man gjør for å forebygge også. Man bør legge opp til at det å feile er en bra ting, sier Nøstdahl Hjelle, og fortsetter:

– Vi hadde en pedagogikktime hvor vi pratet om prestasjonsangst hos elever, men hvor vi endte opp med å prate om hverandres erfaringer i stedet. Det var en ekstrem lettelse. Jeg hadde ikke hatt sjans til å si det til læreren før jeg visste at andre også følte på det, sier Nøstdahl Hjelle, som er tydelig i sin tilbakemelding av arrangementet:

– Jeg skulle ønske vi hadde fått dette første uken vi begynte her.

STUDENT Talks #7 fant sted 22. september 2020 i Levinsalen på NMH.

Artikler relevante